Siste roman: Statsråden kommer

Statsråden kommer er Birger Emanuelsens femte roman, og tar for seg livet til Ingrid Gjerstad, en ung kvinne som arbeider som taleskriver for en av regjeringens mest populære statsråder. Vi følger Ingrid fra hun blir ansatt til hun sier opp stillingen, tre år senere. Romanen åpner opp en verden som er skjult for de fleste av oss, og gjennom et nærgående portrett av en høyt betrodd byråkrat, tegnes det også et bilde av det moderne tillitssamfunnet.

Birger Emanuelsen er en prisbelønnet forfatter fra Tromøy. Debuterte i 2012 med For riket er ditt. Siden har han gitt ut romanene Fra jorden roper blodet (2014), Historien om et godt menneske (2015), Anna og kjærligheten (2016) og Jeg skal beskytte deg (2018). Han har bakgrunn som rådgiver i Leger Uten Grenser, journalist i Dagbladet og Dagens Næringsliv, forlagsredaktør i Cappelen Damm og taleskriver for regjeringen.

Er du anmelder eller bokblogger og trenger et lese-eksemplar? Jobber du på bibliotek, litteraturhus eller på annen måte med å arrangere litteratursamtaler? Er du journalist og vil gjøre et intervju? Bruk skjemaet under for å komme i kontakt med forlaget eller forfatteren.

Birger Emanuelsen_Statsra╠èden kommer_forside.jpg

Baksidetekst:

I den øverste etasjen i departementet sitter de fremste og de beste, klare til å utøve den politikk som landets øverste myndighet til enhver tid måtte ønske seg. Ingrid er en av dem. Hun er taleskriver for statsråden, som bare sitter noen kontorer nedenfor.

Ingrids arbeid består i å fortelle historier om et stadig sterkere fellesskap, en stadig lysere fremtid. Men hva skjer når språket smuldrer opp, og hennes egen tillit forsvinner? Hvilke svar har politikken på ønsket om en høyere himmel? Og hvorfor er det slik at jo nærmere makten hun kommer, jo mer maktesløs føler hun seg?

Statsråden kommer er en roman fra innsiden av det gode selskap, sett gjennom øynene til en som bare ønsker seg ut. Det er en fortelling om subsidierte kantiner og skidager, om statsråder som melker geiter foran kamera, og den radikale troen på at en annen verden tross alt er mulig.

Forhåndsbestill boka

Utdrag fra Statsråden kommer:

HELE DENNE REGJERINGEN var monomant opptatt av utenforskap, det virket som om det verste et samfunnsmenneske kunne gjøre, var å befinne seg på utsiden av noe, enten det var barnebursdager, organisert idrett eller arbeidsliv, for hele tiden snakket statsrådene, på tvers av etater og ansvarsområder, med nesten svulmende omsorg og forståelse om farene ved å bli stående på utsiden, utenfor, i det store og voksende utenforskapet. Tegnene på at du ville havne der, kunne vise seg allerede i barndommen, for en god barndom har du hele livet, sa statsrådene, underforstått at om du ikke hadde det godt i de første leveårene, ville en statistiker i sentralbyrået kunne avlese skjebnen din i dataene han samlet inn om deg: hvordan du gjorde det på skolen, dine trefninger med hjelpetjenestene, med politiet, når på året du var født, på kjønnet ditt, på navnet; han kunne se det på hvilke sykdommer du bar videre til etterslekten, og når du ble eldre, hvor lang utdannelsen din var, hvordan du klarte å komme deg ut i arbeidslivet, hvor mye du tjente, hvor mange sykedager, skidager, og han visste, sammen med den store, omseggripende samfunnshjernen, at du før eller siden ville skli, snuble eller ramle stupfull og hodestups inn i utenforskapet. Og der ville du bli. For hadde du først havnet utenfor, hadde du vært så uheldig at du fullførte den reisen som var bestemt allerede i barndommen, da dine foreldre glemte å synge for deg om kvelden, glemte å smøre matpakke, glemte å ta deg med til den første spedbarnskontrollen, og helsestasjonens bekymringsmelding nådde det lokale barnevernskontoret, og ping, det første røde flagget, den første nedtegnelsen om ditt livslange nederlag ble risset inn i samfunnets store protokoll; hadde du først havnet der du hørte hjemme, var det nær sagt umulig å trekke deg opp og tilbake. Ingrid hadde skrevet titalls, kanskje hundretalls taler om farene ved utenforskapet, og aldri hadde hun hatt mot til å foreslå det hun tenkte, at det slett ikke var snakk om noe utenforskap, at ordet skapte et helt feil bilde, et helt feil inntrykk. Med ordet utenforskap skapte taleskrivere som henne en virkelighet som ikke eksisterte annet enn i den våte fantasien til de velfungerende. Det var ikke slik at dette gode samfunnet vårt foregikk innenfor, mens de skadde, de halte, de uheldige, de medfødt elendige stod på utsiden og ville inn. Om du lukket øynene og prøvde å forestille deg utenforskap, minnet det om de gamle bystatene, hvor det å være innenfor muren var redningen, og det var inn dit alle ville, for det å være på utsiden var døden. Nei, det moderne utenforskapet handlet ikke om at du var utstøtt fra bykjernen eller samfunnet; de som havnet i utenforskapet, havnet egentlig midt i samfunnsbuken, plassert inn i de intrikate systemene for sosialhjelp, oppfølging, straffeskatt, formynderskap, mistillit og søksmål; de stod ikke på utsiden, men var så innvevd i samfunnskroppen, så omsluttet av samfunnstarmene, så halvt fordøyd i samfunnsmagens etsende og velmenende støttesyre at de aldri slapp ut. Det å klare å stå utenfor var den virkelige uavhengigheten, og for å klare det, for å slippe å få staten så langt inn i gangen at du ble nødt til å sette over kaffen, måtte du skjøtte familien og livet ditt selv. Det var den eneste måten å slippe å bli underlagt den pedantiske formynderstaten på, slippe å bli underlagt en plan for individuell oppfølging, slippe å få hele sitt påkastede og dypest sett helt unødvendige liv satt under administrasjon og forventning. Faren var ikke utenforskap, men å måtte leve det ene livet du hadde, så langt innenfor samfunnets vegger at det ikke fantes noen vei ut.