2018: Markens grøde er en kravstor fortelling om det nye mennesket, og det nye samfunnet, som må reise seg i asken av det gamle.

Da Knut Hamsun ga ut Markens grøde (1917), som han selv kalte «et varsku til mitt slektsledd», var han 58 år gammel. Bare fem år tidligere ble han og Marie foreldre sammen for første gang. Sønnen Tore ble født i 1912, og to år senere, i mars 1914, kom lille Arild til verden, før Ellinor og Cecilia kom i henholdsvis 1915 og 1917. Under skrivingen av romanen så han barna vokse til. Faktisk er Markens grøde det første store verket som er påbegynt og utgitt etter sønnenes fødsel.

At Hamsun først skriver dette, sitt politisk mest ambisiøse verk, etter han blir far i høy alder, er knapt omtalt i litteraturen om romanverket. Den biografiske metode har stått så lavt i kurs at selv dette åpenbare poenget er oversett. Sporene etter farsgleden er til gjengjeld mange og iøynefallende.

Om Eleseus og Sivert heter det, blant andre lykkelige utrop, at de begge to var Isaks «glede og velsignelse». Han måtte «ofte minnes da de var små og deres mor hadde nektet ham å løfte dem fordi han hadde kvae på hendene. Ho, kvae, det reneste i livet!». Under lesningen er det vanskelig å ikke å se en kry dikter med varme øyne over skrivebordet.

Alt annet forfatteren selv har sagt om romanen – at det var noe mer enn litteratur han ville med den, at den kunne leses som et innlegg både i debatten om utvandringen til Amerika og barnedrap, at den var et landbrukspolitisk innlegg for å kolonisere de tomme vidder i Nordland –, blekner mot dette bildet: En følelsesstyrt, aldrende alfahann ser sine to friske sønner vokse til i en kaotisk og usikker verden.

Han vil utstyre dem med en ny moral for den nye tid. Det kunne behøves. Bare to måneder etter Arilds fødsel bryter første verdenskrig ut.  

I 1998 BLE CORMAC McCarthy far for andre gang, i en alder av 65. Da romanen The Road kom ut åtte år senere, var han tydelig på at hans andre sønn var den store inspirasjon for verket. I et intervju trakk han sønnen frem som medforfatter. Strekkmerkene er også lette å få øye på i teksten. The Road er en dystopisk fabel om en far og en sønn som forsøker å beholde sin menneskelighet i en verden etter katastrofen. Romanen målbærer en rørende, men også desperat farskjærlighet.

Han får være unnskyldt. I dagene etter en fødsel vokser en vaktsom løve frem i alle sunne fedre. «Ingen skal få røre mine barn», sier denne løven. «Ingen skal få skade dem. Om noen forsøker, skal jeg flerre dem åpne og ete livet ut av dem.»

Underveis i romanarbeidet må han ha innsett at han ikke ville kunne være der for guttungen, om det verste skulle inntreffe. Den tiden var over, om den noen gang hadde fantes, da han kunne beskytte sønnen mot bandene av kannibaler som regjerer romanens sønderslitte verden.

***

MÅLT MOT THE ROAD er det kanskje vanskelig å kategorisere Markens grøde som post-apokalyptisk. Men det er et historisk faktum at Hamsun skriver romanen i de årene hvor det moderne prosjektet fikk sitt blodige crescendo. Den sivilisatoriske mekanikken hadde erstattet kulturens sjel og straffet menneskene hardt. Krigen sendte hjem åtte millioner krigsinvalide. Nærmere seks millioner barn ble foreldreløse, og enda tre millioner opplevde hvordan fedrene døde hjemme av sykdommer de hadde pådratt seg ved fronten. Den fullstendige ødeleggelsen er ikke fiktiv og fryktet, som hos McCarthy, men materiell og faktisk – den hender i et her og et nå.

 I McCarthys bok er ødeleggelsene åpenbare i teksten. Hele hans fiktive verden står i brann. Åpningen av Markens grøde tegner det motsatte bildet. Selv om krigen raser i verden utenfor skriverommet, er Hamsuns litterære vidde urørt og plettfri, slik vi kjenner den fra ideene eller drømmene: «Den lange, lange sti over myrene og ind i skogene, hvem har tråkket opp den? Manden, mennesket, den første som var her.» Leseren møter Isak Sellanraa. Han baner ny vei, går opp nye stier, bryter nytt land. Romanens åpning ligner slik en skapelsesberetning, som så mange lesere har påpekt.

Isak er likevel ikke det første mennesket, og han kommer knappest fra ingensteds. Han er merket av sivilisasjonen gjennom «små arr i ansiktet og på hendene». Fortelleren spør: «[D]isse sårtomter, har han fått dem i arbeid eller strid?» Kanskje er det krigen som har satt disse sporene i ham, kanskje forteller ansiktet en historie, selv om vi som lesere er avskåret fra den.

Som så mange av Hamsuns personer er Isak uten forhistorie og familie. Han trer ut, som av en hellig tåke, og inn i vår bevissthet. Åpningen av Markens grøde varsler ingen skapelsesberetning, men en gjenskapelsesberetning. Den viser ikke livets opprinnelse, men dets videreføring – slektenes gang. Eller kanskje heller: gjenfødelsen etter katastrofen.

IFØLGE NOBELKOMITEEN, som altså tildelte ham prisen på bakgrunn av romanen alene – eller strengt tatt på bakgrunn av hvordan romanen blir lest og mottatt i Tyskland, som Frode Lerum Boasson påpeker i sin doktoravhandling Men Livet lever – har Hamsun med Isak Sellanraa gått tilbake til antikken og skildret idealarbeideren, slik den homeriske bondeskalden Hesiod gjorde.

 Hesiod brakte verden det episke jordbruksdiktet Arbeid og dager og skapelseshistorien Theogonien, som utgjør de viktigste kildene vi har til greske jordbrukstradisjoner, folkeliv og mytologi. Verkene er grunnleggende i den europeiske kulturarven. Ved å gå tilbake til Hesiod, betoner komiteen hvordan Hamsun oppfattes som en veiviser, en som peker «på en konstruktiv og oppbyggelig strategi etter apokalypsen», slik Eirik Vassenden formulerer det i boken Norsk vitalisme fra 2012.

 Hva er det så det sønderknuste tyske folket lar seg begeistre av? Kritikeren og forfatteren Werner Mahrholz uttrykte det slik: «[Markens grøde] viser inn i fremtiden ved å forsøke å fremstille den dikterisk: Hjertets enfoldige menn, viljeskraft, den troende tillitt og Markgreven og ødelandsnybyggerens nøkterne handlekraft kommer til å gjenoppbygge Europa, hvis det da noen gang lar seg gjenoppbygge.»

***

SOM POSTAPOKALYPTISK beretning ligner den ikke McCarthys The Road. Markens grøde har ingen merker etter disse etterhvert kjente og oppskriftsmessige nederlagsfortellingene, som viser menneskets streben etter overlevelse og deres kamp om å beholde en flik av godhet i seg. Nei, romanen søker heller å peke ut en ny moral; sjelelige så vel som jordbruksmessige redskaper for den nye tid.

Denne nye tid må gjerne ha forbindelser til den gamle. Det er ikke slik at romanen, i sin romantiske dikotomi mellom natur og by, avviser det moderne samfunnet. Isak henter varer, han handler redskaper og mat, han fører en økonomisk og håndverksmessig samtale med den sivilisasjonen som ligger i randsonen av hans moralsirkel.

Markens grøde omtales ofte som sivilisasjonskritisk. Den tegner ifølge lærebøkene opp konflikten mellom by og land. Jeg har selv gjentatt en slik beskrivelse, men er usikker på om den yter romans tankestoff rettferdighet. Innflytelsen fra byen, eller fra pengeøkonomien, er ikke nødvendigvis ond eller korrumperende. Den er tvert imot helt nødvendig for Isaks prosjekt. Han betrakter sin nye slåmaskin med den samme beundring og ærefrykt som han har for dyrene og trærne og vidden.

Romanen søker åpenbart tilbake til arbeidet med jorden. Under lesningen slo det meg likevel hvor vanskelig det er å fastholde Markens grøde utelukkende som et angrep på det moderne. Isak står i et vedvarende positivt utvekslingsforhold til alt mennesket har klart å frembringe. Han avviser verken teknologi, jus eller kulturell utvikling. Romanen stiller imidlertid et strengt krav til det mennesket som skal leve lykkelig: Det må ha motstandskraft.

Enkeltmennesket må oppvise en jevnbyrdighet i møte med fristelsene. I møte med ingeniørens spørsmål om Isak virkelig kan tjene mer på landbruket sitt, enn på å selge marken for mineralutvinning, trekker romanens helt bare på skuldrene. «Det er nu så at det er jorden jeg er her for.» Viljen blir således romanens fremste dyd, dens gylne evangelium.

Det mennesket som ikke har denne motstandskraften, han som gir etter for fristelsene, vil imidlertid bukke under. Slik Isaks sønn Eleseus gjør. Det er også her, i understrekingen av det personlige ansvar, at din karakter og dine medfødte egenskaper blir bestemmende, at romanen er på sitt vanskeligste å forholde seg til for en sosialdemokratisk leser. For hvorfor er det slik at Eleseus ikke tåler dette livet, mens broren Sivert gjør det? Den ene er sterk nok til å leve i Isaks nye verden, den andre ikke. Og skal vi tro fortelleren – og ikke bare den moderne genetikken – har dette vært skrevet i dem siden deres fødselsdag.

Forfatteren Franz Kafka har for øvrig påpekt at Eleseus nok ville ha vært hovedpersonen i Markens grøde om Hamsun hadde skrevet romanen tretti år tidligere. Det er også fristende å tenke over hvordan denne verdenen på Sellanraa så hadde sett ut, gjennom øynene til ham som ikke mestret arbeidet. Hamsun brukte nobelpris-pengene til å kjøpe Nørholm utenfor Grimstad, og dersom ryktene om hans evner til gårdsdrift stemmer, ligger det en stor ironi i at han bare noen år senere, stampende i myrene som omgav ham, måtte gjennomleve nettopp Eleseus’ skjebne.

***

TIL Å VÆR E en lidenskapelig reaksjonær roman er det imidlertid lite bakoverskuende i Markens grøde. Heller enn å dvele ved fortiden sier fortellingen klart og tydelig at verden starter her og nå. Det tydeligste eksemplet er Isak selv, ættens og gårdens grunnlegger, som altså opptrer uten forhistorie.

Fraværet av forhistorie er påfallende, kanskje spesielt fordi stort sett alle samtidige romaner jeg leser, har en tendens til å romantisere, problematisere eller gjøre en drivkraft av fortiden. Også i bøkene jeg selv skriver, er fortiden allestedsnærværende. Det handler dels om trender innen fortellerteknikk og dels om de rådende psykologiske forestillinger: at vi som moderne mennesker strever med å se et menneske uten å kjenne dets historie, barndom og skjellsettende erfaringer.

En moderne leser lurer kanskje på hva det er Isak gjør bot for, hva som har drevet ham ut på viddene. En naturlig lesning av Isaks handlinger ville være at han søker tilgivelse for noe. Hva dette skulle være, sier imidlertid romanen ingenting om. Isak er altfor opptatt med å berede grunnen for det nye samfunnet. Og her går det slag i slag. I tillegg til at han og Inger får barn og dyrker opp jorden, følger det andre mennesker etter i Marken. Det blir vei, modernisert landbruk, skolekrets og «der vi begynte å lese om en mann i ødemarken, er det en hel grend vi forlater ved romanens slutt», slik Lerum Boasson formulerer det.

***

MARKENS GRØDE tegner opp den nye moral. Men hva ligger i den? Arbeidskraft og vilje. Hamsun tegner et idealmenneske som ikke speider etter tilfeldighetene, men som arbeider. Samtidig stiller romanen også dette grunnleggende spørsmålet, om hva det vil si å være et godt menneske.

«Derfor er det bra gjort av Isak at han ikke tar Oline mellom fingrene og klemmer henne i stykker for hennes nederdrektighet. I det hele tatt prøver sannelig Isak å bli et bedre og bedre menneske, hva han nå mener med det […].» Moralen er personlig og krevende, den fordrer begrensning og forandring, og står slik i kontrast til det mest populære moderne uttrykket for moralsk refleksjon, nemlig bekjennelsen.

Bekjennelsen – eller innrømmelsen – er et vidunderlig sjelelig verktøy. Ved å dele noe ved deg selv eller ved din egen tenkemåte som du skammer deg over, begår du en overskridelse i det sosiale. Bekjennelsen er en ventil, et borehull i skallen som letter det indre trykket og setter oss i kontakt med andre. Den kan viske ut avstand mellom oss, omdanne ensomhet til fellesskap og sørge for at vi ikke lenger frykter å være de eneste unge foreldrene som av og til drømmer om å kverke våre barn.  

Det er imidlertid like lett å skrive frem en konkurrerende forståelse. Falsk bekjennelse er å overlate ansvaret for sine egne overskridelser til andre. Et angerløst krav om unnskyldning. Bekjennelsen som livsmetode er å leve i pose og sekk, ved at du kan være et godt menneske som gjør ikke-gode handlinger. Slik er den ikke overraskende det viktigste litterære og kulturelle uttrykket for en befolkning som lever i et vedvarende moralsk paradoks: En humanitær stormakt som eksporterer våpen til krigssoner. Et miljøpolitisk foregangsland som lever av olje. Et gjestfritt folk som stenger flyktninger ute.

Bekjennelsen er sangen til et folk som har begått den moderne moralske vending. Før målte vi oss mot dydene. Lojalitet og ærlighet, arbeidsomhet og flid. Nå måler vi dydene mot oss selv og ser at de ikke passer. Denne kognitive dissonansen er ubehagelig å leve med, derfor kaller vi dydene «uoppnåelig perfeksjon» og avvikler dem. Nå er det nettopp dydene som er årsak til at såkalt «flinke piker» blir syke. Heller enn å søke fullkommengjørelse, som Kant ba oss om, lærer vi voksne bort at det er greit å leve med våre ufullstendige selv.

Det er naturligvis nødvendig i mange tilfeller, men bekjennelsen lar deg også utsette det harde arbeidet det er å bli et bedre menneske. Du lurer deg selv til å tenke at ved å innrømme feilene, begrensingene og utilstrekkelighetene dine, tar du kontroll over dem. I virkeligheten skjer det motsatte. Snarere enn å holde opp noen verdier og moralske garnlodd som fester oppfatningene dine og forplikter dem, drives du med i bekjennelsens ruslignende resultat: en strøm av gjenkjennelse samt heder og ros for ditt mot. Så modig du er som vedkjenner deg din menneskelighet.

Møtet med en roman uten forhistorie og bekjennelser er rystende. Isak søker ikke tilgivelse gjennom bekjennelse. Han søker fullkommengjørelse gjennom begrensningen, hjelpsomheten og arbeidet. I Markens grøde finner jeg gjenklang av David Foster Wallaces ønske om en litteratur som peker ut en ny moral for den nye tid. For som han påpekte, er vi en generasjon som «har arvet absolutt ingenting av meningsfulle moralske verdier, og det er vår jobb å skape dem». 

I et intervju med Vagant i 2005 sa Georg Johannesen at folk som liker Knut Hamsuns skrivemåte, liker Knut Hamsuns tenkemåte. Selv om en roman heldigvis har sitt helt egne sjelsliv, hefter det noe skamfullt ved å bekjenne at jeg kan like både tenke- og skrivemåten til Hamsun. Jeg verdsetter ideene om personlig ansvar, arbeidsvilje og ukuelighet samt om å kjenne verdien av noe og ikke bry seg om prisen. Det er romantiske ideer, kanskje, men kun fordi vi har romantisert dem.

Jeg respekterer et hardtarbeidende menneske. Jeg respekterer dem som klarer å holde sin egen natur i sjakk. Som ikke gir etter for alle sine impulser. Jeg viser tilgivelse og raushet overfor dem som ikke klarer det, og som ikke alltid holder seg innenfor det sosiales trange ramme. Men de som går til overskridelsen med gjentakende letthet, de evig bekjennende, klarer jeg ikke føle respekt for. Den stadig angrende synder angrer egentlig ikke. Den som bekjenner uten å søke endring, vil ikke ha tilgivelse, men tillatelse til å fortsette å være sitt halve jeg.

Nei, det er ikke på grunn av kravet om personlig moral jeg blir nervøs av å lese Markens grøde. Den er kanskje krevende, reaksjonær og urokkelig, men det er noe enhver kunne hatt utbytte av å bryne seg på. Snarere er det en annen kvalitet ved boken som gjør lesningen dypt forstyrrende.

***

I FLORIAN ILLIES’ IMPONERENDE bok om førkrigsåret 1913 er det påfallende hvor mange kunstnere som i årene før krigsutbruddet går svanger med en voldslengsel, eller bærer på forestillinger om krigen som verdens «eneste hygiene», som den italienske poeten og futuristen Filippo Tommaso Marinetti formulerte det i sitt manifest fra 1909.

Illes nevner blant andre forfatteren Thomas Mann, en av Hamsuns store beundrere. I et brev til den tyske forfatterkollegaen Jakob Wassermann skriver Mann at «krigen kjennes som en moralsk renselse».

Krigen Thomas Mann omtaler som den moralske renselsen, er naturligvis ikke verdenskrigen som ligger bare to måneder inn i fremtiden, men den fransk-prøyssiske krig i 1870. På avstand, når blodet var vasket og lasarettene tomme, var sikkert renselsen lettere å få øye på.

Ideen om renselse var imidlertid utbredt i Europas åndsliv. Den konservativt revolusjonære vitalismen i Tyskland så første verdenskrig som et endelig brudd med det borgerlige samfunnet, og dermed som en mulighet for en sosial og samfunnsmessig fornyelse. I Historiens nytte og unytte for livet fra 1874 skriver Nietzsche at historisk bevissthet kultiverer mennesket i unaturlig grad. Den driver ut instinktene og gjør mennesket til rene abstraksjoner og skygger.

Hvorfor trekke dette frem, hundre år etter? Fordi Markens grøde på en foruroligende fortryllende og hypnotiserende måte uttrykker menneskets uvilje mot å være slike abstraksjoner og skygger – og vår lyst til å starte på nytt. Fordi vi lever i en verden hvor vi nærmest kjenner pusten fra krisene, være seg politiske, økonomiske, økologiske. Og fordi vi på verdens politiske scene ser maktpersoner som uttrykker slike ønsker tydeligere enn på lenge.

DEN TIDLIGERE FILMSKAPER EN, finansmannen og propagandisten Stephen Bannon var en av president Donald Trumps viktigste rådgiver. Han stod blant annet bak det mye omtalte innreiseforbudet, og var en av hovedarkitektene bak Trumps svært vellykkede presidentkampanje.

Høsten 2018 har han flyttet oppmerksomheten sin til Europa, hvor han søker å yte politisk innflytelse gjennom organisasjonen «The Movement». Organisasjonen skal etter egne utsagn gjøre research, drive rådgivning og bli et knutepunkt for politiske krefter på kontinentet. Til nå har Bannon knyttet kontakt med ytre høyre-bevegelser og partier, deriblant Nasjonal Front i Frankrike.

Stephen Bannon er en av dem som deler Thomas Manns tro på at krigen kan og vil ha en rensende effekt. I en rekke foredrag – fremført på en besynderlig behersket måte – formulerer han følgende syn: Det amerikanske samfunnet må rives ned til grunnen for å bygges opp på nytt. Ifølge Bannon er det moderne USA konkurs og korrupt. Han ser et samfunn med kroniske lidelser, og ønsker seg en radikal kur.

Bannon skal blant andre – deriblant den italienske tenkeren Julius Evola og nevnte Nietzsche – være sterkt inspirert av The Fourth Turning av William Strauss og Neil Howe. Denne boken formidler nettopp en syklisk verdensoppfatning, og forestiller seg rent konkret at det amerikanske samfunnet gjennomgår en krise hvert åttiende år. Slike kriser, som den amerikanske borgerkrigen eller andre verdenskrig, fører igjen til en ny orden. Vi er ifølge forfatterne, og da altså ham som inntil nylig var den viktigste rådgiveren i den frie verden, nå inne i en slik kriseperiode.

Stephen Bannon er en moderne reaksjonær radikaler, og i motsetning til Thomas Mann og Nietzsche sitter han tett på reell politisk voldsmakt. Renselsens tid er over oss.

***

De siste årene har jeg fått tre barn i den samme byen jeg med egne øyne så bli forandret til en krigssone den 22. juli. Min siste roman, Jeg skal beskytte deg, er blant annet konsekvensen av dette.

Erfaringene har gjort det vanskeligere å lese Markens grøde.  Derfor hviler det nå et annet alvor over lesningen, enn det gjorde da jeg leste den som tenåring på gutterommet. Naturligvis er det fremdeles umulig ikke å la seg blende av Hamsuns stil. Få romaner har tilfredsstilt lengselen mot gjenskapelse og gjenfødelse vakrere og sterkere. Jeg forstår godt hvorfor den ble så populær, nærmest helliggjort, i Tyskland etter første verdenskrig, da historien hadde straffet landet så grundig.

Heller enn å lese en vakker fabel om å starte på nytt, slik jeg gjorde, leser jeg nå en ubevisst advarsel. Markens grøde er en roman som har gitt opp å endre historiens gang. Den konsentrerer seg i stedet om å bygge det nye menneskets moral. Den har akseptert at det ikke er noen vei utenom. Menneskets tilstand er allerede på vei til å fullbyrde seg selv, og alt vi kan gjøre, er å drømme om hva vi skal gjøre etter katastrofen.

Essayet ble først framført som foredrag for Litteraturfestivalen Ibsen- og Hamsun-dagene, og trykket i boken Hvorfor en fortelling, utgitt på Cappelen Damm. En lett omskrevet versjon ble så framført under Hamsundagene på Hamarøy, og siden trykket i boken Knut Hamsun mot strømmen.