Historien om Norge

2014: Forfatterene har plassert seg på sidelinjen. Nå er det PR-bransjen som har regien på fortellingen om Norge.

DIKTERNE ER «verdens ukjente lovmakere», skriver den britiske poeten Shelley. I essayet «Til forsvar for diktekunsten» forestiller han seg at forfatterne observerer og beskriver den menneskelige tilstand så presist at litteraturen deres kan forandre leserens hjerter. Disse leserne, deg og meg, forandrer så våre lover, eller kanskje rettere: krever våre lover forandret.

Shelley skrev sitt essay på begynnelsen av 1800-tallet, og siden da har dikterne fått hard konkurranse. Filmskapere, journalister og bloggere, men også reklamemakere og produsenter av den populære formellitteraturen, har gjort den seriøse forfatteren usikker på sin egen rolle. Hvem er han til for? Hvem skriver han for?

Usikkerheten har skapt en kreativ kraft som søker innover mot egne belønningssystemer, heller enn ut mot samfunnet og leserne. Og en litteratur hvor formeksperimentene tar over for den gode historien, estetiske undersøkelser tar over for moralske spørsmål, referansen erstatter viddet, angsten eter humoren.

TIL SLUTT FÅR DU to typer litteratur. Først den populære. Den vil snakke med alle og gjøre det så lett som mulig, og er derfor uinteressant annet som tidtrøyte. På den andre siden står en litteratur som gjerne kan, men som faktisk ikke trenger å snakke med noen, og som derfor altfor ofte oppfattes som – og behandles av bokhandlerne som om den faktisk var – uvesentlig.

Dette kan ikke vare. I et rikt land kan du nok leve en stund på kulturell og politisk kapital alene, men min engstelse knytter seg ikke til økonomi. Jeg mer opptatt av hvordan en slik selvforståelse påvirker ambisjonene forfattere tør ha på vegne av litteraturen. I et norsk kulturhabitat med god ressurstilgang og uten naturlige fiender, skal det nemlig ikke mye til før det vokser fram intellektuelle hvis dominerende egenskap er å føle seg ekstremt kloke – og likevel neglisjerte. Da blir indignasjon fort til visdom, klage til dans – og tilbaketrekking til heltemot.

DERFRA ER VEIEN KORT fra rollen som «verdens ukjente lovmakere», til bare «ukjente». Shelley ville vært fortvilet. Spesielt siden kjernen i hans intuisjon i dag er bekreftet i moderne forskning.

Ved å måle hjerneaktivitet vet vi i dag at en god beskrivelse av mat aktiviserer den delen av hjernen som styrer sansene våre, eller at en historie om en biljakt setter det motoriske senter i sving. Uri Hasson, som underviser i psykologi ved Princeton, har imidlertid videreutviklet disse forsøkene. Han konkluderer: Når vi forteller godt om erfaringer som har formet vår verdensanskuelse eller måte å tenke på, kan vi plante de samme erfaringene og forestillingene i hodene til våre tilhørere. Lytterens hjerne synkroniserer seg med fortellerens. Og slik åpner veien mot lovendringen seg.

Innsikten om at erfaringer kan plantes er knapt radikal. Da jeg jobbet for organisasjonen Leger Uten Grenser, var jeg daglig i kontakt med kriser som vekket min empati og forskrekkelse. Erfarne sykepleiere, ingeniører og leger kom tilbake fra sine feltopphold, og fortalte meg om det de hadde sett og gjort. De fleste av disse erfaringene har jeg glemt, jeg gjorde dem aldri til mine egne. Noen sitter imidlertid i kroppen, som om jeg selv har stått under et lysstoffrør på Haiti og amputert en tretten år gammel jentes knuste overarm.

HISTORIEN OM BARNET PÅ HAITI var ikke den verste jeg hørte, det fantes historier med langt mindre håp, langt mere død. Dette er likevel en av historiene jeg husker best. Den unge, kvinnelige legen som fortalte historien, brukte noen formuleringer og bilder som stadig sitter i meg. «Som å jobbe under vann», sa hun, «en brukket løvetannstilk». Det er altså ikke bare hva som fortelles, men hvordan det fortelles, som forandrer våre hjerter – og våre lover.

Når du løsriver den nevrologiske erfaringen fra den faktiske, kan du med andre ord oppnå noe magisk. Gjennom fortellinger kan du skape forståelse mellom mennesker, dyp forståelse, som igjen kan vekke lyst, livskraft og virketrang. Samtidig åpner du naturligvis opp for noe langt skumlere: løgnen kan bli sann.

I ALLE KULTURER, til enhver tid, har maktmennesker brukt historiefortelling til å holde folk nede. Demagoger har fått gode borgere til å hylle despoter – eller til å skape en moderne dødsindustri som ville renske ut et helt folk. Fortellingen har imidlertid også vært der for å felle despotene, for å plante forestillinger om frihet og forandring, gjennom å utvide rekkevidden av det vi som mennesker ser og forstår. Historiefortellingen er et verktøy, slik dolken er det; den er den samme, om den så sløyer en fisk eller står plantet i ryggen din.

I DAGENS NORGE er dette verktøyet dessverre også brukt til å begrense hva vi får se, eller til å styre det vi skal forstå. Det er nemlig en fremvoksende yrkesgruppe som snakker påfallende mye om historiefortelling. De er ikke, som Shelley snakket om, «ukjente lovmakere» – de er «skjulte lovmakerne». Mye omtalte First House inviterer for eksempel til seminar i «strategisk historiefortelling», Geelmuyden Kiese, også kjent som The Crazy Ones, vil «skape dramaturgi» for kundene sine. Den samme språkbruken går igjen i de større og mindre selskapene som tilbyr det samme produktet, hvor målet er påvirkning, metoden er fortelling og middelet er penger.

Ifølge dem selv er det pr-bransjen som forteller historien om det moderne Norge. Det gjør de blant annet ved råde sine kunder til å «vaksinere» mot motargument, hjelpe til med å «redusere troverdigheten» til politiske motstanderes eller å «teppebombe» media med de riktige historiene. Alt for å påvirke politiske beslutninger – eller «å flytte makt» - mot betaling.

UTGANGSPUNKTET DERES for å gjøre dette, er det beste. De kjenner Norge godt, og er nære venner av dem vi har valgt til å styre for oss. Flere av dem kommer rett fra offentlige verv, mange av dem faktisk også folkevalgte. Tidligere ministere og stortingsrepresentanter har over natten skiftet ut allværsjakke med blazer og felleskapet med seg selv. En gang avlet frem av våre felles skattepenger, gitt tillit i våre felles organer og åpne forsamlinger; nå, hardtarbeidende i det skjulte, for pengesterke kunder.

Det siste krever imidlertid en presisering. «Pengesterke kunder» er nemlig en historie disse selskapene selv liker å fortelle. Gjennom journalistikk i blant annet Dag og Tid og NRK, kommer det imidlertid frem at norske pr-selskaper jobber mye for norske kommuner. Tenk over det. Våre skattepenger går til å lønne personer som har all sin verdi og kompetanse takket være den rollen de hadde som våre folkevalgte og tillitsmenn, for å påvirke våre folkevalgte – på vegne av våre folkevalgte.

DET BLE KOMPLISERT. La meg derfor forklare det med en «historie»: Den gamle hermafroditten Staten ligger lat og vrir seg i bingen. Ved purkepattene ligger ministeren og dier. Han dier og dier, blir rund og god, og når han er stor og sterk nok, reiser han hodet og sier: «Nei, nå vil jeg ut i verden og gjøre meg enda feitere.» Så snuser han litt der oppe i den frie luften før han vender seg mot purkeskrittet. Nede i skrittet tar han, ikke purkas spene, men hennes lem i munnen, og stopper ikke før han kjenner det lydløse orgasmebrølet riste så godt gjennom kroppen hennes. Da slurper den tidligere ministeren i seg sekretene, før han som en øm fuglemor lener seg tilbake mot ansiktet, stirrer Staten i øynene og brekker seg i kjeften hennes. Så legger han seg igjen ved pattene for å die.

Det er umulig, sier du, det blir da ingen næring av et lukket kretsløp? Men jo, det fungerer. For på utsiden av gjerdet står vi, skattebetalerne, og lemper foret inn.

SELV OM DET KAN høres slik ut, er min forargelse egentlig ikke rettet mot pr-selskapene. At vi har en uregulert bransje av eks-politikere og byråkrater som har fått plante oljeboret i statskassa, er ikke pr-toppene, men de sittende politikerne – de valgte lovmakerne – sin feil. Det er dem, som altså snart skal ut i disse pr-selskapene, som lar bransjen vokse uten regler og innsyn – i kontrast til lovgivingen i for eksempel USA og EU. Nei, min forargelse er altså, pussig nok, rettet mot dikterne, som har latt pr-folkene kuppe fortellerkunsten.

Dag Solstad, vårt lands kanskje mest feirede prosaist, er en av dem som har uttrykt bekymring for romanens fremtid. Passende nok, kanskje, i og med at han selv nærmer seg slutten på sin forfatterkarriere. Solstad har naturligvis rett i mye: det skrevne ord opplever en historisk enestående konkurranse; bokhandlerne satser mer på underholdning og sikre vinnere, mindre på seriøs litteratur og unge forfattere; forlagene øker tempoet og tittelantallet for å kompensere for synkende omsetning.

MEN SLIK DAG SOLSTAD samlet lesere som ville forstå sin egen samtids galskap, er det bare noen år siden Karl Ove Knausgård samlet en ny generasjon lesere, og preget deres måte å se seg selv på – med større kraft og intensitet enn noen annenrangs underholder. Mennesker samler seg altså stadig rundt romaner – til tross for at disse krever vår tålmodighet, vår konsentrasjon og vår innsats. Vi lytter simpelthen til dem som stiller spørsmål til livet vi bryr oss om.

Felles for både Solstad og Knausgård er at de nådde bredt og dypt, ikke til tross for, men kanskje nettopp på grunn av at de i verkene insisterte på sin kunstneriske integritet. At Solstad opplever at hans romankunst ikke lenger møtes med interesse og begeistring i det brede litterære lag, trenger ikke å bety at klimaet for seriøs litteratur er blitt så uendelig mye dårligere.

DERFOR ER BØNNEN til andre unge forfattere enkel: Ikke gjør som Solstad sier. Gjør heller som han selv gjorde en gang. For da han prøvde å fortelle oss noe om hvem vi var, viste han oss også noe om hvem vi kunne vært. Og det er her, og ikke i hans innskutte bisetninger eller pussige væremåte, hans geni lå.

Det er også her, i kampen mellom de ukjente og de skjulte lovmakerne, den virkelige striden om historien vår står. Mellom oss og dem som misforstår empati med evnen til å innsmigre seg hos andre, som misforstår bevegelse med manipulasjon – tillitsverv med nettverk, innflytelse med tvang, demokratisk makt med penger. Mellom oss og dem som misforstår vårt Norge som sitt Norge.