2013: Spørsmålet er enkelt: skal vi bli i Oslo, eller skal vi flytte ut av byen?

Vi klarer ikke å bestemme oss. I snart to år, helt siden vi fikk vite at vi skulle bli foreldre, har vi veiet fordeler mot ulemper. Spørsmålet er enkelt: Skal vi bli i Oslo, eller skal vi flytte ut av byen, hjem? Vi har laget lister og tankekart, vært to små forskere i vår egen fremtid. Men nå, etter å ha saumfart hele tenkeloftet, forstår vi ikke hva vi sitter igjen med.

Derfor fortsetter bare livet. Og hva skjer da?

Jeg kan gjette: En stadig og langsom forbedring av våre materielle omstendigheter, en større leilighet, kanskje et rekkehus, en halvpart av en vertikaldelt enebolig, en oppkjørsel som er vår egen, en bil å sette i den, en julestjerne, flere barn, om vi er så heldige. Det virker sikkert, selv om ingenting er sikkert, men det er dette som vil skje om ikke noe grufullt hender: Vi vil ha middager med venner, helgeturer hjem til våre foreldre, vi vil bli kjent med enda nye mennesker i situasjoner som ligner vår egen, knytte bånd til dem, feste alle våre erfaringer, meninger og opplevelser i sosiale nettverk, forstå verden gjennom den veven av stemmer et sosialt liv utgjør.

Og det vil være et rikt liv. Noen gode venner vil flytte, kanskje er vi så heldige at nye kommer til. Fra jobben tar vi med oss selvfølelse og historier. For vi vil jobbe begge to, helt sikkert nokså mye, og vi vil finne glede i det, tilfredstillelse og utmattelse.

Etter hvert blir leiligheten for trang, og vi må flytte ut fra sentrum. Da får vi nye rutiner, med t-bane eller trikk om morgenen – sammen med alle dere andre – kanskje en bil i kø, kupeen litt for varm etter at barna er levert i barnehagen for å produsere barndom. Vi vil mestre det, av og til mer, av og til mindre, men det vil surre og gå, helt til en dag da det grufulle hender. Da rykkes vi opp, tenker over alt enda en gang. Var det dette vi ville? Og så svarer vi «jeg vet ikke», ser kort på hverandre før det blir et par ukers permisjon fra arbeidet, avskrudd epost (men ikke helt), ikke ta telefonen når et ukjent nummer ringer (men sjekke det på opplysningen), forsøke å få rede på når festeavgiften begynner å løpe, eller om det er noe vi ikke trenger å tenke på. Til slutt er det tilbake til det livet vi egentlig aldri valgte.

Det er det samme, men litt tyngre nå, for tomhet er tungt å bære.

Oslo er en liten by med mange muligheter og få mennesker. Her er førtiåringer som feirer fødselsdagen på et stort utested uten å invitere en eneste barndomsvenn. Men her er også parktrær og snurrige folk som skriver dikt, interessante folk som vil noe, noe annet – om du bare leter. Men selv om det er et godt liv vi lever her, klarer jeg ikke å riste av meg følelsen av at det er midlertidig.

Kanskje er det fordi vi bor ufestet, i en bygård med gjennomtrekk, uten bånd til lokalsamfunnet. Vi behersker språket, betaler skatt og bidrar på dugnad, holder oss stort sett innenfor loven. Vi deltar i ordskifter og mener ting i storsamfunnet, selv tar jeg nesten aldri feil, men lokalsamfunnet er altså noe som foregår utenfor de fallsikrede vinduene i fjerde etasje. Uten oss. Det er en fremmed følelse, men den er også behagelig. Vi kan komme og gå uten at noen stiller spørsmål. Vi kan leve våre praktiske liv uten gjensidig avhengighet til andre enn oss selv.

I tillegg til midlertidig, oppleves livet her og nå også nokså formålsløst. Det er et dramatisk ord, men husk bare: Frem til nå i livet fantes det alltid et mål. Året ledet frem til en eksamen, en avslutning, og så hadde du avansert; så skulle du ut og få jobb, og det var tungt og hardt, du følte deg overflødig, kunnskapsløs, ubrukelig, men så dukket det opp en jobb, en du hadde jobbet mot lenge, og så var det på plass.

Og det er slik det føles nå. For selv om mye gjenstår, er også det meste på plass. Derfor lever vi til neste ferie, neste besøk hjem, neste merkedag, neste dødsfall. Vi har liten tid, og den tiden vi har bruker vi på å opprettholde det livet vi har laget. Det er ingenting galt i det. Kanskje er det også bare slik livet er, og vi skal ikke kreve for mye. Men da kommer spørsmålet når dynen blir tung: Kunne vi ikke egentlig valgt noe annet?

Årsaken til denne følelsen av midlertidighet er nok følgende: Jeg har fått det for meg at vi bare utsetter noe som må skje, for verken min kone eller jeg hører egentlig hjemme her. Denne byen er et sted som rommer muligheter og venner, men her er ikke plass til et helt liv, ikke for oss. Vi har ingen bånd hit, ingen forankring, ingen historie; byen kler vår selvoppfattelse, den utgjør en del av vår identitet, bidrar til at vi er dem vi har lyst til å være. Men vil ikke det forandre seg? Og vil vi ikke også at det skal forandre seg? Blir vi her da bare fordi vi føler oss unge, fordi vi gjerne vil ha en sommer til, en runde til, enda en hyggelig tilbakemelding fra et menneske vi verken kjenner eller respekterer, enda en som spør om ikke det er på tide å flytte hjem, enda en bekreftelse?

Vi mater ambisjonen. Samtidig er det ingen av oss som ønsker det som ligger i enden: For hva skal vi med mer penger, hva skal vi med mindre tid, en hageflekk i et populært nabolag? Hva skal vi bruke det til? Likevel tør vi ikke velge det bort. Fordi det lokker. Fordi det finnes en mistenksomhet i oss som sier at dette, dette vil du savne når det først er borte. Og fordi alle andre ser ut til å mene det samme. Derfor venter vi på det som aldri kommer: noen som ser opp fra et helgemagasin på trikken, et fremmed og blidt menneske som sier «du har levd et godt liv, du har grunn til å være stolt, vi ser deg, du kan dra».

Hva er det som ikke er her? Våre foreldre er ikke her. Og foreldre er kraftverk av hjelpsomhet og godhet som står og putrer. De har et varmt hus, men rommene står tomme. Om vi flytter nærmere foreldrene våre, er jeg redd for at vi går glipp av mye. Det er så. Om vi blir boende, er jeg redd for at vi går glipp av dem, og de av oss, av våre barn. Da er jeg redd for at det avgjørende i livet glir forbi, og at denne midlertidigheten varer livet gjennom.

«Hvordan var egentlig bestemor?»

«Du husker vel bestemor?»

«Ja, men hvordan var hun egentlig?»

Hvor er det så vi skal dra? Hjemplassen min? Å vokse opp der var trangt. Men slik en åpen plass kan være trang. Jeg husker det mest av alt som fritt, det fantes ingen steder jeg ikke kunne dra, ingen steder jeg ikke kunne bade. Jeg husker det som nært til sjøen, til skogen, til utflukter, til telt og bål. Til en hoppbakke hvor vi kunne gjemme ølflasker. Jeg kan aldri huske at jeg satt i kø, aldri at jeg lurte på hvor mamma og pappa var, om de ikke snart skulle komme hjem. Men jeg husker også at det satt kvinner i vinduene og glodde, fulgte med på om vi gjorde noe galt, pannene oppunder hårfestet. De fikk meg til å føle meg liten og uønsket. Og jeg husker hvordan friheten rislet gjennom kroppen da jeg reiste i militæret.

Men en slik øvelse leder ingensteds hen. Livet her og livet der kan ikke sammenlignes, til det er de for forskjellige. Det som betyr noe er at også vi blir andre om vi drar. Vi blir alle som vi er fordi ingen av oss tør å bli det vi kan. Jeg spilte på juniorlandslaget i håndball da jeg var tenåring. Var toppscorer i landsserien, fikk tilbud fra en eliteserieklubb, spilte landskamper, slo en islending i svime med en overslagsfinte, han måtte sy ti sting, det var et eventyr. Så sluttet jeg, fra den ene dagen til den neste.

Hvor ofte har jeg tenkt: Hvor langt kunne jeg drive det, hvor mye mer kunne jeg gitt? Jeg vet ikke, tusen ganger kanskje, en slik tanke koster ingenting. Men hva hadde det kostet å gjøre det? Det hadde kostet et liv. Den gangen, da jeg ennå var en ungdom, forstod jeg imidlertid at jeg ville noe annet enn å bruke tjueårene i håndballhaller. Det takker jeg mitt unge jeg for nå.

Samtidig har det plaget meg at jeg ikke utforsket rekkevidden av hva jeg kunne gjort. Det føles som et svik. For uten vilje lever du et liv i skyggen av talentet ditt. Det er den sentimentale nostalgien som snakker sånn, jeg vet det, men det er til å leve med. For i dette livet, med stadige invitasjoner til en eller annen lanseringsfest, vokser det aldri til bitterhet. Men hva skjer om jeg ikke lenger føler stolthet over hva jeg gjør? Må jeg da bli stolt av hvem jeg er?

Jeg er livredd for å noensinne ta slike spørsmål på alvor. Å leve slik, som en narraktig dobbeltgjenger i eget liv, er for meg den dypeste ulykke. En bakoverdrømmer. Jeg har møtt voksne mennesker som stadig går rundt alene og venter på at noen skal se dem. Enda en gang. En siste, bare. Her i Oslo er det kanskje også lettere å holde liv i drømmen om at noe vidunderlig skal skje. Men det er kanskje bare en halv sannhet. Eller, det er bare sant helt til jeg tenker over hva det vidunderlige egentlig er.

For det vidunderlige er en trygg familie, mennesker som kjenner hverandre, som bryr seg om hverandre, som vil hverandre det beste. Uanstrengt samvær. Det vidunderlige er å leve et liv du ikke kjenner dårlig samvittighet for.

Vi klarer sikkert aldri å bestemme oss. Kanskje lar forskjellene seg ikke veie mot hverandre, kanskje er friheten i å velge et liv fremfor et annet simpelthen for stor. Men selv om vi ikke klarer å bestemme oss, er vi i løpet av disse to årene likevel blitt sikre på én ting: ikke å velge er ikke et valg. Vi må bestemme oss. Sammen.

Hvordan i all verden gjorde alle dere andre det?

Opprinnelig publisert på nettmagasinet Harvest i 2013. Trykket i Aftenposten samme år.