Gratulerer med dagen.

Forrige helg døpte jeg min datter. Da stod jeg også i bunad. Vi var tre generasjoner samlet i Bergen. Vi voksne var flest, men ungene laga mest lyd. Derfor ble de snart sendt ut for å leke i hagen. Gresset var nyslått og alt lukta av vår og forventning. Så jeg fulgte etter. Men da var det flere av de voksne som stansa opp: Du kan vel ikke løpe rundt der ute i bunaden. Tenk om den blir skitten?  

Jeg forstod ikke spørsmålet. Kan den ikke vaskes? Men hva om den blir slitt og hullete? Jo, den kan vel lappes og sys? Men den er jo så fin!

Ja, den er veldig fin. Åmlibunaden er en av de vakreste vi har her i landet, kanskje bare slått av den de trekker på seg oppe i Valle. Bunaden bærer også med seg tradisjonen, og lar oss stå i menneskelenka med de som kom før oss. Likevel forstod jeg ikke problemet. For hva skal vi med plagg som aldri kan bli skittent?

Den samme samtalen hadde jeg med meg selv da jeg skrev denne talen. Kan jeg virkelig si noe viktig i en 17. mai-tale? Er det ikke bedre bare å takke kongen og fedrelandet og ordføreren og formannskapet og 17. mai-komiteen og rope hurra?  

Men så kom jeg på hva «hurra» egentlig betyr: Det betyr fremover. Gå videre. Og så slo det meg at jeg nå har kjøpt en tomt her – ute på Hove – fordi det er her, i Arendal, at min kone og jeg vil bygge vårt hus og oppdra våre barn. Derfor vil jeg også gi mitt bidrag til at vi stadig går fremover; til at vi beveger oss. Og om jeg sklir på gresset underveis, er det ikke så farlig.

For igjen forstår jeg ikke problemet: Hva er vitsen med å feire et demokrati vi er redde for å ta i bruk?

Ikke la det være noen tvil: 17. mai er ikke en dag hvor vi feirer 17. mai-komiteen eller formannskapet eller ordføreren. Det er ikke en dag for is og pølser og potetløp – selv om alt det der er så fint som du får det. I dag er det to ting som bør være tydelig for alle: 17. mai er en feiring av Norges grunnlov. Og det er «barnas dag».

I fjor, ved 200-årsmarkeringen av Norges uavhengighet, ble disse størrelsene endelig forent, ved at barns rettigheter ble ført inn i Grunnloven. Nå heter det blant annet at statens myndigheter skal «sikre at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale og helsemessige trygghet. Derfor roper jeg hurra for Grunnloven – fordi den lar oss gå videre.

I år feirer vi også jubileum. Det er 70 år siden frigjøringen. Det er også nøyaktig 75 år siden de følgende ordene nådde den norske befolkningen, gjennom en radiosending fra London.

Verre enn de brennende byer

Er den krig som ingen kan se

Det er Nordahl Grieg sine ord, fra diktet 17. mai 1940. Vi var okkupert og flaggstengene rundt omkring i landet stod nakne. Verre enn de brennende byer er den krig som ingen kan se. Nordahl Grieg snakket om det samfunnet som vokser frem i skyggen av volden; i mørket som brer seg når lysene slukkes. Han snakket om angiveriet, naboer som vender seg mot naboer, gamle venner som ender opp med å stå på hver sin side i en kamp på liv og død.

Men hva er det som ligger i disse enkle ordene?

Vere enn de brennende byer

Er den krig som ingen kan se

Kunne vi sagt:

Verre enn de som tigger, er den fattigdommen som får herske i det skjulte.

Verre enn 44 flyktninger fra Syria – er de barna som ligger druknet på bunnen av Middelhavet, i en grav ingen kan besøke.

Verre enn slåsskamper på Langbrygga, er den volden som regjerer bak gardinene i nabohuset.

Og kanskje nettopp derfor: Verre enn å si noe som virker støtende, er å tie om de ting som burde vært annerledes.

I år var det ulovlig å gå med støtende paroler i folketoget i byen vår. Et av de budskapene som provoserte frem dette forbudet, lød: «Demokratiet må beskytte barn mot vold». Da varaordføreren ble spurt om årsaken til at slike ting skulle forbys, svarte han: Nasjonaldagen skal dreie seg om feiring av grunnloven.

Nå har dere akkurat hørt hvor grunnloven sier noe om vold mot barn. Hvor i grunnloven står det at alle skal ha rett på is og brus og ha alle sine forstenede forestillinger i fred?

Det står naturligvis ingen steder. Hvorfor ikke? Fordi demokratiet ikke handler om lutter enighet eller lat konsensus; demokratiet er en måte å ordne alle våre ulikheter og forskjellige meninger på. Det får ofte frem det beste i oss, men ikke alltid. Derfor er det også en ordning hvor forskjellige interesser bytter på å tape.

Uenighet, konflikt, strid; dette er også menneskets drivkraft, dette er også vår tilstand. Demokratiet er ikke en magisk maskin som visker ut disse forskjellene mellom oss, men et system hvor vi kan snakke sammen i fred. Hvor vi kan få til avtaler og kompromiss. OG hvor vi står ved disse beslutningene. Det kan være store og små spørsmål: Hva er frihet? Hvor skal skolene ligge? Hvordan skal vi styre våre budsjettet? Skal det være lov for fattige å be om hjelp?

De politikerne som ikke forstår dette – de som ikke er sitt ansvar som representanter for velgerne bevisst – har ikke skjønt hvilken arv de bærer – hvilken stolt og viktig rekke de som folkevalgte faktisk står i. De kan gjerne stå i bunad i dag, men det er for å pynte seg. De er demokratiets jålebukker.   

Eller hva vet jeg – kanskje lå bare bunaden øverst i skapet.

17. mai er barnas dag. Likevel bruker vi som regel disse talene, disse ordene, til å feire oss selv. Vi feirer de voksne, ansvarlige, normale, de som har alt sitt på stell. Og vi feirer historien, alt som kom før oss, alt vi har å være stolte av. Det er vel og bra. Og på en dag som i dag er det lett å være stolt av å være nordmann. Det er lett å være stolt av å komme fra Arendal. Og det er jeg, det har jeg alltid vært.

Men jeg forstår hvorfor det er så populært å snakke om alt hva fedrene har kjempet og mødrene har grett. For det er lett å gripe til fortiden og se hva som var rett og hva som var galt. Avstand skaper klarhet. Det er imidlertid underveis, midt i kaoset av hendelser, kampen om vår menneskelighet foregår.

Jeg husker de barna som levde i den krigen ingen kan se. Jeg vokste opp med dem. Siden har jeg sett de i levekårsundersøkelsene, i russtatistikken – og på de siste sidene i Agderposten, de sorte navnene står nakne mot det lyse papiret, til høyre for de nyfødte. Dette er også deres dag.

Kanskje nettopp derfor er det en stor glede at vi etterpå skal rope hurra. Fordi vi sammen og hver og en skal rope «Fremover», «vi må videre, bli bedre». Og sånn kan 17. mai – barnas dag – ikke bare være en feiring av de som kom før oss, men også av de som kommer etter oss. Ikke bare en hyllest til de nordmenn vi engang var, men et håpefullt rop til de nordmenn vi i framtida skal bli. 

Gratulerer med dagen.