Da jeg stod foran kassa på ARK Egertorget for å kjøpe Sunniva Lye Axelsens siste roman, Herfra til Hiroshima, stod næringsminister Torbjørn Røe Isaksen ved siden av meg. Han var der for å plukke opp noen bøker han hadde bestilt, det så ut som tykke biografier, og da han så det rosa omslaget jeg holdt i hendene, lo han og spurte hva i alle dager jeg kjøpte.

Først på T-banen på vei hjem kom det over meg hva jeg burde ha svart ham. Det lyste nemlig mot meg på side 24 i romanen: «Vil du vite hva som skjer i verden, skal du spørre de som ikke hører til i den.» 

De siste to årene har jeg skrevet taler, blant annet for Røe Isaksen, blant annet for statsministeren. Jeg har ikke vært ansatt av partiet Høyre, men arbeidet som byråkrat. Ofte har jeg fundert over om jeg som taleskriver har fått gjort noe godt, eller om det har vært helt bortkastet, utover muligheten til å få familieøkonomien til å gå opp. Har jeg kunnet påvirke i positiv retning?

Det er fristende å gjøre seg selv viktig, men erkjennelsen er at ordenes orden ikke påvirker politikkens politikk.

Taleskriverens jobb er å selge politiske budskap, berede grunnen for reformer eller forankre politiske vedtak. Som taleskriver kan du imidlertid også løfte inn fortellinger, erfaringer eller personer som utvider rekkevidden av hvem som kommer til orde i den politiske samtalen. Blant annet har jeg fått norske ministre til å snakke mer om norsk samtidslitteratur i talene sine. Det kan være fint. Jeg har likevel, og selvfølgelig, vært bundet av den politikken som ligger bestemt i styringsdokument, for eksempel regjeringsplattform eller stortingsvedtak. Skal du vite hva som er politikkens politikk, er det altså til de dokumentene du skal gå.

En taleskrivers arbeid forteller imidlertid mye om hva som er dagens styringsideal. Hvordan våre herskere ønsker å framstå. De ønsker ikke å bli sett som autoritære maktmennesker, heller ikke som en komité av teknokrater, men som omsorgspersoner*. De vil gjerne formidle at de tar folk og deres liv på alvor. Politikere vil være handlingsorienterte og vennlige, de lytter og tar innover seg alles problemer og peker på alles muligheter. 

Derfor er adjektivet «viktig» taleskriverens fremste redskap. Alt kan være viktig, mye kan være veldig viktig. Spesielt er de som hører på, og deres problemer, viktige. Taleskriverens oppgave er å formidle at Makta tar deres problemer på alvor. Gjennom språket forvandler taleskriveren derfor problemet til en utfordring. Talen forteller hvor viktig det er at representanten for makta gjør den utfordringen til sin, for eksempel ved å anerkjenne og vise medfølelse, eller ved å love å produsere en løsning gjennom velferd. 

Jobben handler derfor ikke om å endre menneskers reelle betingelser, men å forvandle makt til omsorg. Gjøre maktpersoner til omsorgspersoner.

Hvordan gjør vi det? Råmaterialet er altså politikkens styringsdokumenter. Disse er uten erfaringer, men fulle av påstander, meninger og vedtak. Språket er ikke-individuelt, tilhører ingen. Taleskriveren må derfor stjele andres, eller låne ut egne erfaringer og følelser for å kle opp, foredle og ofte tildekke kompromissløsheten i hva politikken egentlig inneholder. Er kompromissløsheten umulig å dekke til, kan taleskriveren søke tilflukt i kunnskap eller forskning for å vise nødvendigheten. Det er en forunderlig erkjennelse: Det finnes alltid (oppdrags)forskning som passer, uansett hva du ønsker å slå fast.

Talene forkler en realitet som mer attraktiv, interessant, allmenn eller nødvendig enn den trenger å være. Det motsatte av hva du gjør som skjønnlitterær forfatter, hvor du gjennom språket søker til kjernen i en erfaring eller våre livsbetingelser. 

Taleskriveren forsøker å gjøre alle ting viktige. En skjønnlitterær forfatter som lykkes, slik Sunniva Lye Axelsen i mine øyne gjør, skjærer bort det uviktige.

***

Fryden ved å lese Sunniva Lye Axelsens er fryden ved å lese noe sjeldent**. Når det gjelder hennes siste roman, merker du det allerede i første setning av baksideteksten: «I Herfra til Hiroshima følger vi hjemmehjelpen Ingrid som jobber i en liten drittkommune.» Ingrid er ikke den første ufaglærte hjemmehjelpen i norsk litteratur, og heller ikke den første som jobber i en drittkommune. Hun er imildertid den første jeg har hørt si nettopp det.           

Sjeldenheten ved Sunniva Lye Axelsen framtrer først på slike åpenbare måter. Hun bruker, og mestrer, humor som virkemiddel, uten at bøkene først og fremst er humoristiske. Hun skriver handlingsdrevet og tempofylt, uten at bøkene først og fremst er plotdrevet. Alt er båret av et særegent og effektivt språk. I den tempodrevne, korthugde prosastrømmen skaper hun små poetiske lakuner. Hovedpersonen faller i et «juv av søvn», en rusavhengig pleietrengende «foreleste om drømmene i den vasstrukne hjernen sin». Stilen gir teksten et enestående tempo og driv for den som vil følge historien, men tilbyr kompleksitet for den som vil stoppe opp. God gammel fortellerkunst ispedd eksperiment, uten at de to slår hverandre i hjel.  

Selv om de fem bøkene hennes til nå er svært forskjellige, er alle preget av en umiskjennelig grunnstemning; romanene og novellene hennes skaper den sjeldne følelsen av å være til stede i en uforutsigbar, litt forskjøvet virkelighet.

Faktisk kan vi gå enda lenger tilbake. I 1995 ga Riksmålsforbundet ut boken Karneval, en samling noveller skrevet av ungdom. I den finnes en tekst av 15 år gamle Sunniva Lye Axelsen. Teksten, som mer er et fortellende prosadikt enn en novelle, heter «Kyllingene». Den er samlingens desidert sterkeste.

I den 15 år gamle Lye Axelsens språk trer en forvandlet verden fram:

«En dag / lå det et egg på badet mitt / Det var ganske lite, så det kan ikke / ha vært et / strutseegg». Dikt-jeget ser egget, forundres over det, men kler på seg og spaserer til jobb. Før fortelleren henvender seg til leseren «Hva mener du jeg skulle ha gjort / da? / Satt meg på dolokket og ventet? / (På hva? På døden? / Så usmakelig. Jeg akter ikke å dø på / toalettet.)»

Det er åpenbart at jeg-fortellerne Axelsen siden har gitt seg i kast med, eksisterte i hodet og språket hennes allerede da. For meg er det like åpenbart at det er nettopp disse fortellerne som får Sunniva Lye Axelsens verdifulle forfatterskap til å skille seg ut.

Ingrid, som fører ordet i Herfra til Hiroshima, ser simpelthen sin verden tydeligere og med større presisjon enn det som er vanlig. Blikket hennes er nådeløst, men uten å være hardt. Det er strengt og kompromissløst, men uten å være slemt.  

I en scene i Eivind Hofstad Evjemos Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet (2012), beskriver den allvitende fortelleren en boksirkel. Den lille teksten er både morsom og rammende, fordi den gjennomskuer medlemmene. De diskuterer Le Clézio-­bøker de ikke helt forstår, drikker vin og gjennomfører en blindtest «som alle bommer på, utenom én, som klarte det fordi hun sa navnet på den eneste druetypen hun visste om, der hun satt skjelvende med pannebåndet over øynene. […] På bordet står en bukett hvite roser. I en kort stillhet hever hjelpe­pleieren stemmen og sier: “Og bordet er så nydelig pyntet, Rita", for andre gang på under en time».  

I Evjemos gode roman oppstår humoren ved at fortelleren og leseren danner en felles front mot medlemmene i lesesirkelen. Både fortelleren og leseren forstår noe kvinnene ikke forstår, og når de snakker over seg, er det risikofritt å le av dem. Det er nettopp den sosiale forbrytelsen over å vise fram svakhetene eller feilene hos de som ikke kjenner eller mestrer kodene som gjør scenen morsom.

Hos Sunniva Lye Axelsen opptrer humoren på en tilsynelatende lik, men likevel forskjøvet måte:

«Litt utpå kvelden kom økonomisjefen bort til bordet vårt. […] Han hadde et stort, rødt ansikt, de fleskete kinnene hans var fulle av små kratre. […] Jeg hadde aldri sett ham skrive noe, aldri sett ham flytte på så mye som en faktura. Nå parkerte han hendene på stolryggen min og spurte om noen av de andre ville danse.

            Alle takket nei etter tur. De snurpet nebbene, nei, ellers takk! Økonomisjefen virret med hodet. Hjertet mitt begynte å hamre, det var som om hvert slag vibrerte gjennom fingrene mine, som om alle kunne se det, helvetes hjerte, tenkte jeg, faen i helvetes hjerte.

– Kom igjen, en av dere klarer vel en dans, ropte han utover bordet. […]

            Kjerringene ristet på hodet igjen, de så ut i luften, glattet på serviettene sine […] Til slutt fikk han nok og gikk, den brede ryggen krenget mot baren. Jeg hadde pillet servietten min fra hverandre under bordet og satt igjen med noen remser mellom hendene.»

Scenen er morsom, men hvem skal vi egentlig le av? Økonomisjefen, som endelig har tatt motet til seg, de snurpete kjerringene, eller Ingrid, som nesten selvantenner i en blanding av forakt, skam og empati? Det er ikke like klart som hos Evjemo, og ulikt hans forteller, er Ingrid aldri i noen posisjon til å etablere en felles front med leseren. Hun er selv en utstøtt, hun er selv på utsiden. Hun snakker simpelthen fra et annet sted enn de fleste norske romaner, og det alene gjør boken verdt å lese.

***

God litteratur ser rett på mennesket og finner en solid og ufordervelig form for det som blir sett. Noen forfattere klarer å foredle den deprimerende sosiale evnen noen av oss har, til først å se menneskets svakhet. Når vi hører svakheten eller utilstrekkeligheten foredlet i litteraturen, gjenkjenner vi det som kvalitet. Fordi det kommer fra det hemmelige i oss.

Jeg tenker ofte om den litteraturen som sann, fordi jeg som regel holder disse første opplevelsene av et annet menneske for meg selv. Fordi jeg også er et sosialt vesen og søker fellesskap og inkludering. Når det jeg så ofte skjuler for andre dukker opp i skrift, og derfor blir virkelig, føles det som om jeg deler en hemmelighet med den som har skrevet det. Gjenkjennelsen gjør meg lojal til forfatteren og verket hun har skrevet, fordi vi er forbundet i en slags sosial forbrytelse.

Derfor virket kanskje Carl Frode Tiller så sterkt på meg første gang jeg leste ham. Snart dukket det imidlertid opp noen ganske store begrensninger i hans måte å tenke i bøkene på. Det er i alle fall mye ved min egen måte å være i verden på som Tillers romaner ikke klarer å se. For selv om de kjennes hemmelige, og derfor viktige, er det sjelden jeg blir værende i disse første, skjulte innskytelsene jeg har om andre.

Noe av Lye Axelsens humor og galskap henter kvalitet gjennom det første hemmelige og skamfulle forbundet. Heldigvis går hun også videre. For om dette nådeløse blikket er alt fortelleren ser med, blir verket kynisk, og derfor forutsigbart og kjedelig i lengden.

Det sier kanskje noe sant om mennesket, men kun om en bitteliten del av hvordan det er å være menneske. Det begrenser hvilke erkjennelser og innsikter romanen kan gi.

Kjærligheten er den mest radikale måten å kjempe mot det gjerrige blikket på. Kjærligheten gjenføder den andre i en rausere sjel, og lar mennesker tre fram som større enn summen av sine egenskaper, som mer enn sine først iakttatte svakheter. Alle mennesker fortjener å bli sett med en slik kjærlighet.

OBS OBS. Siste setning er et normativt utsagn, smidd av min religiøse oppdragelse. Det er en påstand om moral, men også et uttrykk for mitt litteratursyn. Ikke forstått som at bøker må ha en spesifikk kristen moral, eller uttrykke summen av noen humanistiske verdier. Men selve kjærlighetens metode, å ikke stanse ved skuffelen, men å lete etter, og av og til konstruere mening og verdi i møte med andre, fungerer overraskende godt også kunstnerisk. Fortelleren i en roman trenger ikke elske, eller til og med like alle personene hun viser fram. Hun bør imidlertid være nysgjerrig og tålmodig, villig til å hvile ved dem. Først da ser hun kompleksiteten i menneskene, først da leter blikket og språket etter det i dem som er verdt mer enn en stol eller en stein.

God litteratur bør klare å vise den vedvarende og ofte kaotiske forhandlingen som finner sted når mennesker bevisst eller ubevisst forsøker å skape mening i egne liv og hverdager, eller i relasjonen til andre mennesker. Det handler ikke om å tilsløre eller fjerne oss fra sannheten om hvem vi er. For selv om det er en tankemessig trend, er det en feilslutning å si at våre umiddelbare drifter er sannere enn våre betenkninger og reservasjoner.

I Sunniva Lye Axelsens univers får det harde og hemmelige blikket både plass og form. På et tidspunkt slår Ingrid fast at så lenge hun «har nitten minutter til rådighet for å vaske skrukkefitter, bruker jeg ikke ti av dem på å holde dem i hånden». Da blir det enda mer virkningsfullt når det lange, meningsbyggende blikket får lov til å virke. For eksempel når hun ser på den rusavhengige eks-diplomaten Hildegunn:  

«Gjennom vinduet så jeg de opprevne isoporboksene med middagsmat fra kommunen ligge strødd utover plenen. Måkene hadde fest, som vanlig, men jeg hadde ikke sagt noe til administrasjonen, Hildegunn var en kjerring, men fortjente ikke å sulte i hjel dersom hun en dag skulle få lyst til å spise igjen».

Eller når blikket hviler på elektrikeren Carl, som lever med alvorlig muskelsvinn:

«Han fortjente ikke å sitte der og dø i en ergonomisk stol, omgitt av blinkende vinduer og nyvaskede gulvplanker mens ekskona slappet av i Syden. Han skulle hatt noen hos seg, noen andre enn meg». 

Ingrids erkjennelse av hva disse menneskene fortjener og ikke fortjener, framstår ikke som innsmigrende humanisme, som norsk litteratur er breddfull av; hennes medfølelse slår leseren som ekte empati, som er sjeldent. Leseren kjenner ikke igjen seg selv gjennom fortelleren, men gjenkjenner noe dypt menneskelig.

På den aller siste siden av Italo Calvinos Usynlige byer sier Marco Polo at om det finnes et helvete, er det allerede her. Det er det helvete vi skaper ved å leve sammen. Verdenen i Herfra til Hiroshima, er på mange måter et slikt helvete. Den er full av avføring og kroppsvæsker, skitt og alkoholisme, tobakksrester på leppa og stinkende ånde.

I Calvinos korte roman sier Marco Polo at det er to måter å unngå lidelsen ved dette menneskeskapte helvete. De fleste velger den første, nettopp ved å akseptere helvete og bli en del av det. Men så finnes det en annen måte. Den er vanskeligere, mer risikabel, og krever konstant årvåkenhet. Eller som Marco Polo sier: «Å søke og å klare å gjenkjenne hva og hvem som midt i helvete ikke er helvete, og få dem til å vare, gi dem plass».

Jeg har selv en mor som har arbeidet i en norsk drittkommune hele sitt yrkesaktive liv. I rusomsorgen, på sykehuset, med gamle. Selv om hun alltid var streng med taushetsplikten, forstod alle i familien at arbeidet krevde mer enn «varme hender». Et år ble nedskjæringene spesielt merkbare. Mamma måtte blant annet gå alene på nattevakt. Samme år ble de invitert på halvdagsseminar med kommuneledelsen. Der fikk syke- og hjelpepleierne beskjed om at det var tøffe tider, og alle måtte være innstilt på å ta en dugnad. (Jeg tviler på at ingeniørene i teknisk etat fikk samme beskjed.)

Samme år, på julaften, pakket mamma opp en julegave fra kommunen. Det var en bok, Alkymisten av Paulo Coelho. Med boken fulgte et brev, hvor det gikk fram at rådmannen hadde kjøpt romanen for å oppmuntre til positiv og kreativ tenkning i en tid med store utfordringer. Det er politikkens instinkt: Ikke vask dritten som ligger midt på gulvet foran deg; kast heller en neve glitter over den og kall det en kake.

Poenget er åpenbart: I stedet for Coelhos innsmigrende liksomhumanisme burde rådmannen kjøpt inn Herfra til Hiroshima (hvis den hadde fantes, naturligvis).     

***

Problemet med økende forskjeller er ikke nødvendigvis at naboen har råd til noe du ikke har råd til. Det er ikke et isolert behov for mer luksus som knekker tilliten mellom mennesker. Det største problemet med materiell avstand er at vi forstår mindre av hverandres hverdag. Derfor utviser vi også mindre forståelse for hvilke problemer andre har, hvilke valg de må ta, og ikke minst, hvilke erfaringer og betingelser som ligger til grunn for hvorfor de gjør som de gjør. 

For snart ti år siden deltok jeg på et seminar om politisk teori og etikk arrangert av tenketanken Civita. I forsamlingen var andre unge profesjonelle. Advokater, ingeniører, økonomer og samfunnsvitere. Alle i godt betalte jobber. Forskjellige maktpersoner kom og holdt foredrag for oss, og vi fikk diskutere og stille spørsmål, to fulle dager holdt vi på. 

Andre dagen kom en direktør i arbeidsgiverorganisasjonen Spekter, som forhandler lønn og betingelser med veldig mange av landets sykepleiere. Direktøren holdt foredrag om disse forhandlingene, og snakket blant annet om hvor mange «hårreisende» krav sykepleierne hadde. Blant annet har sykepleierne bedt om en time etisk refleksjon per arbeidsuke for å kunne diskutere forholdet til pårørende, problemstillinger knyttet til sykdom og død.

Kravet ble omtalt som latterlig av foredragsholderen, og et eksempel på hvor kravstore norske arbeidstagere er. Hun får fullt gehør og latter fra salen. Disse samme unge profesjonelle, som altså har fått flere dager fri fra sine egne jobber for å diskutere nettopp etiske problemstillinger, ler av at sykepleierne tror de kunne ha krav på det samme.

«Det finnes et sted du selv har betalt for. Et sted hvor ingen ler», sier Axelsens hovedperson. Ingrids kamp for verdighet berører meg dypt som leser. Hennes kamp for ikke å bli tråkket på, for ikke å bli ledd av.

Hun kjemper på flere fronter for å kunne stå med hevet hode i det fellesskapet politikkens språk påstår at samfunnet er. En ting er at hun betaler ned gjelden foreldrene pådro seg mens de levde, en annen ting er at hun alltid dokumenterer arbeidet sitt med mobilkamera, så ingen skal kunne ta henne i feil eller forsømmelse, en tredje er at hun alltid vasker og pusser og gnikker for å holde det rent og ryddig. Men alt dette gjør hun for å ha ryggen fri, for å kunne trekke seg tilbake til det trygge rommet du selv har betalt for, hvor ingen ler.

Den virkelige tragedien inntreffer når et annet menneske til slutt banker på døra til dette egne, men ensomme stedet. Når muligheten for fellesskap og kjærlighet melder seg i form av bussjåføren Thomas. Han blir Ingrids kjæreste, og i begynnelsen kan hun ikke engang fatte at hans verden finnes, eller at hun har en rettmessig plass i den. Hun drikker fin kaffe og lærer seg å lage limonade, blir kjærtegnet og begynner å tro at kroppen hennes kan være vakker, at hun kan være vakker.

Varslene er likevel tydelige i romanen:

«Vi la oss tidlig, lenge før solen gikk ned. Det ble ikke noe mer snakk om å sosialisere oss. Hvordan gikk egentlig mennesker frem for å bli venner med folk […]  Det visste jeg ikke. Jeg vet det fortsatt ikke».

Med muligheten Thomas gir henne, blir det ekstra tydelig at Ingrid ikke hører hjemme i fellesskapet. Hun er som en straffedømt ute fra langtidssoning. Hun kjenner ikke kodene, kan ikke danse, forstår ikke tillit. Ingrid mangler tryggheten, kjennskapen og friheten til å gjøre det hun aller helst vil, selv når hun får muligheten. Hun er dømt til å være den hun er. 

Politikkens språk sier at alle i Norge er viktige. At alle er frie til å gjøre akkurat det de vil. Den logiske konsekvensen er at vi langsomt får et samfunn hvor folk tilsynelatende er perfekt fordelt etter evne.

Ingen befinner seg lenger på en gren hvor de ikke hører hjemme. Innordningen oppleves naturlig og rettferdig, og representerer derfor noe nytt og radikalt i verdenshistorien. I adelssamfunnet kunne de dumme og fete herske over de staute og vakre, fordi den ene satt ved kongens bord og den andre ikke. Den ene hadde fått en gave gjennom sitt blodsbånd, ikke en genetisk gave, men et forretningsnettverk. En slik verden var urettferdig, og vi gjorde opprør mot den for å skape balanse.

Denne nye verden – hvor folk fremdeles lever vidt forskjellige liv – ser vi imidlertid på som rettferdig og naturlig, slik alle herskere har ansett sin egen oppløftede rolle som loven. Om du har det vondt, om du har falt utenfor, skal vi produsere omsorg for å ta vare på deg. Men vi lager ikke en politikk som skal forandre på grunnbetingelsene. Siden forskjellene mellom oss er naturlige, oppleves de også mer rettferdige.

De fattige, de syke, de fete, de dumme, de som holdes utenfor, ikke bare utenfor det gode selskap i form av relasjoner og godt betalte jobber og pensjoner og helsetjenester på dagen og privatskoler og mobiltelefonabonnement gjennom firmaet og turer til alpene og elbil og kollektivfelt – nei, de som holdes utenfor den grenen av mennesker som enhver tid får sin egen selvoppfattelse bekreftet av avisene og nyhetene: «Barn med godt utdannede foreldre sover bedre», «Uføretrygd går i arv», «Fattige skiller seg oftere», «Forskerne har funnet et gen for fedme»; alle disse vil ikke se på ordningen som rettferdig. Problemet er bare at disse sjelden har overskudd eller stemme til å komme til orde.

De er pillenarkomane alkoholikere som ikke kommer seg ut døra (Hildegunn), de er tvangsmedisinerte transvestitter som er redde for andres fordømmelse (Erling), de sitter låst til en rullestol (Carl) eller de jobber lange dager som ufaglært for å betale ned foreldrenes gjeld (Ingrid).

Hos Sunniva Lye Axelsen er ikke personene sjablonger, slik de blir i denne gjengivelsen, de trer fram som mennesker med et selvfølgelig krav på den samme beskyttelse og omsorg som er alle andre til del. De er ikke badet i det empatiske instagram-filteret vi ofte ser dem gjennom i kunsten, og de er heller ikke først og fremst sin egen feil eller lyte, men simpelthen mennesker som strever med å få virkeligheten til å gå opp. De har kanskje ikke alt på stell, eller kjøleskapsdøren full av hyggelige julekort fra venner og familie. Men takket være Sunniva Lye Axelsen og hennes jeg-forteller Ingrid, har de stemme og verdighet – og nyvaska skrukkefitter.


Dette essayet stod opprinnelig på trykk i antologien Når verden plutselig forklarer seg for meg, og andre leseropplevelser (2019), utgitt av Cappelen Damm.