2019: Novelle skrevet for Vårt Land Forlag. Publisert i påskemagasinet Stille uke.

Min fetter skrev han kom til påske, og jeg svarte i tråd med min oppdragelse. Det var våre fedre som brakte oss sammen. Turer i fjellet, fiskevesken over hofta, vi tømte innholdet ut på mosen og talte over. Jeg kalte spinnerne sluker, og min fetter visste å gjøre narr av slike feilene, det krevde for ham ingen øvelse.

Ved et elveutløp skjedde det. Fjellvannet skalv og vi holdt øye med hverandre. Jeg spionerte for å se hva slags utstyr han brukte. Min fetter spionerte etter hvilke nye feil jeg fikk meg til å gjøre. Da rykket kom skar senen skrått gjennom vannet, stangen bøyde seg og ristet, men jeg var uvøren, kjørte ikke fisken, halte bare inn. Hele denne tiden fulgte min fetter med fra andre siden, men ble så forstyrret i sitt eget fiske, at han glemte innsveivingen og lot sin egen sluk synke til bunnen. Først da jeg fikk ørreten på land – som vi senere, med våre fedre, veide til 2,3 kilo, og jeg ble premiert med et lite glass øl og hurrarop – snudde jeg meg mot ham, og siden jeg så den samme bøyen i hans stang, var jeg i god tro da jeg strammet neven til en knyttnevesol og ropte «har du han du og?»

Far og onkel sluttet å gå på tur, jeg tok ikke opp fiskingen før jeg som voksen så et friluftsprogram på tv. I sofaen kom minnet om det spillevende i andre enden tilbake. Samme kveld, i sengen ved siden av min kone, husket jeg også noen metoder for å tilberede fisken. Rikelig med smør. Varmrøkt i siv og gress, grillet i panna. Frese den med skinnet på. Alt fra min barndom smakte av salt frihet. Det har i etterkant gått opp for meg at det minnet var en tilsnikelse. At jeg som voksen skulle forbinde disse turene i fjellet med frihet. Det var min fetter som løp over lyngen og ulte. Selv lengtet jeg ofte hjem, og heller enn noen villmarkens sønn, var jeg et innebarn, på utlån fra min unge mor.

Min fetter har lenge hatt familie, kone og to barn, men han nevnte ingen av dem. Sa bare dette, at han kom nedover til påskehelgen, var den ikke unormalt sen i år, da måtte vel isen være gått, sprangsjiktet oppløst, og om det ellers passet ville han satt pris på å få overnatte. Ikke et ord om hva han ville bringe med seg, eller i hvilket ærend han kom. Min kone tillot meg likevel ikke å gjøre det vanskelig for ham, lot meg ikke oversende forbehold, men instruerte svaret mitt, og det ble kortere enn jeg vanligvis skriver: «Vi gleder oss til du kommer. Naturligvis kan du overnatte. Vi lager til middag. Beste hilsen» stod det, og da jeg sendte det, var det med samme følelse som da jeg i min barndom kastet en stein over et hustak.

Min fetters hevn hadde ingenting barnlig ved seg. Våre to familier gjenfortalte alltid historien ulikt, men vår versjon er denne: Om natten våknet han og la kniven i skoen. Eggen opp, skjult under vristtunga. Om morgenen, da jeg mer i halvsøvne enn våken ville ut og pisse, stakk jeg de nakne føttene inn. Hadde jeg vært mer årvåken, ville jeg nok kjent hvordan det brant under den høyre fotsålen. Hadde jeg ikke rukket å reise meg, hadde bladet bare laget dette første, rene kuttet, men jeg rakk å lene meg forover for å komme i stående, la vekten ned over stålet, fikk nesten strakt meg helt ut før smerten ble så voldsom at kroppen selv forstod noe, og tvang meg til å falle til siden, slik at knivbladet skar gjennom kjøttet inn til benet og spadde kuttet opp til en åpen flenge.

Å fiske var å lede en etterforskning i et land jeg ikke kjente, på et språk jeg ikke forstod. Selv har jeg ingen tålmodighet med et taust vann. Det sortglinsende flaket føler jeg ingenting for, og tar ikke fem øre for å stikke i vei. Tilsvarende er jeg lett å lokke om et vann gir meg et ørlite signal. Et vak, noen krusninger som ikke kan forklares annerledes enn at det foregår noe under overflaten. Eller om jeg skulle være så heldig, et napp, et vilt rykk som forplanter seg i hele kroppen.

Min far var en tålmodig fisker. Han satte seg ned, rullet en røyk, tok seg tid, hele tiden lot han øynene gli. Min far kunne nok godtatt en versjon hvor min fetter ikke var ondskapsfull, bare ubetenksom, men han nektet min fetter syndenes forlatelse på min bekostning. Kanskje var han også den som bar det tyngste fra denne hendelsen. Hele turen hjem hang jeg over magen hans som en sjimpanseunge.

Min fetter kom i går og allerede har vi hatt vår første krangel. Den omhandlet noe ubetydelig, en detalj, men han holdt det gående helt til min kone reiste seg for å ta av bordet. Kanskje skulle hun forsvinne ut på kjøkkenet for å vaske opp mens vi ble sittende der. Han fulgte henne med øynene hele veien ut gjennom døren. Fisker du ennå? spurte han da det bare var oss to igjen.

Ørreten på 2,3 kilo forble rekorden i vår familie. Min onkel lærte meg å rense den, vi fire holdt et godt måltid. Selv om min fetter spiste lite, forsvant den samme kveld, og ble selvsagt værende i våre mager noen dager, i våre kropper og muskler, i våre hoder. Babylonerne åt fisk, skikken lot dem tenke lange tanker. Proteinet bedøvet sulten lenge nok, gjorde dem ikke søvnige og tunge, som det røde dyrekjøttet. Av fiskene skapte de hjerner på størrelse med sivilisasjoner. Hele samfunn reiste de av fiskebeina. Av øynene blåste de glass, av mønstrene i skjellet laget de tepper og krukker, av skinnet vevet de klær, og av den ville kampen i garnet skrev de sanger og dikt som lovpriste fiskeren.

Vi pakket bilen, og først da min fetter hadde satt seg bak rattet, kom min kone ut i oppkjørselen med en termos med kaffe. Hun lo, var nesten begeistret da hun sa det tok så kort tid fra vi bestemte noe til vi gjennomførte det. Hun stod ved hans vindu, jeg måtte lene meg over. Vi ble stille alle tre, og min fetter bekjente at han var en mann som forlot uten å si adjø, mens jeg var en mann som sa adjø, men aldri forlot noen. Det var mye jeg beundret min fetter for, men noen menneskekjenner var han ikke.

Vi kan ikke ha fisket hele tiden. Da vi var unge eksperimenterte vi med å få gapahuken så tett som mulig. Vi laget et solid skjelett med fine masker, la granbaret tett, fylte på med mose, laget vannføringspinner, et takrennesystem. Med en gang det skyet over, kledte vi på oss og sprang ut for å sitte under det lave, skrånende taket.  Min fetter reiste seg og så over, lette etter gliper og hull, svakheter forårsaket av mitt lemfeldige arbeid. Han fant det ikke, og satte seg ned, og igjen ventet vi på regnet.

Allerede da vi svingte inn på den gjengrodde parkeringsplassen, appellerte han til fortellingen om gapahuken, vår felles historie. Framme i hytta ba han meg huske søndagene vi alle møttes hjemme hos mormor. Jeg svarte at det bare kunne være snakk om en gang eller to i året, og slett ikke over så mange år, men jeg er eldre enn deg, svarte han, det skjedde oftere enn du husker. Jeg har alltid hatt god hukommelse. Husker du ikke hvordan onklene våre spiste fårikål. De spiste så store porsjoner at de måtte opp på loftet og legge seg etter middag. Det husket jeg. Vi hadde sittet i trappen og sett de store bukene reise seg, hele rommet stinket.

Vi holdt yret ute, også et greit regnvær gjorde gapahuken motstand mot, men om det begynte å hølje, sank dråpene gjennom første- og andre- og til slutt tredjelinjeforsvaret. Arbeidet ble gjort verdiløst, vi hadde simpelthen skapt et system for å utsette det uunngåelige, nettopp at vi ble kliss våte. Vi fordelte aldri skyld, min fetter pekte ikke i min retning, men innfant seg heller med at naturen var en mektig fiende.

Jeg ville fiske fra land, men min fetter ville trekke båten, og jeg motsatte meg ikke. Redskapene la jeg i en bøtte, og over redskapene la jeg regnjakken, trykket den godt ned så den tettet munningen. Bøtten plasserte jeg under den forreste toften, men den harmonerte ikke med toften, så i stedet for å kile den under og gjøre den fast, slik jeg hadde forestilt meg det kunne la seg ordne, ble bøtten stående ustø og vippende i dørken.

Gjennom det grønne, kalde vannet kom sandbunnen til syne, jeg kastet ut på høyre side, men da min fetter nevnte det, at vannet var for kaldt og klart, visste jeg at han hadde planlagt dette; invitert meg med for å lære meg å fiske. Mens vi satt der fortalte han fra livet sitt. Ungene hans hadde flyttet ut, han lo, pekte mot land, de er som grenene på et sykt tre, søker bort fra stammen for å overleve.

Albuene mine begynte å verke. Du er ikke vant til ordentlig fiske, sa min fetter. Jeg tror smertene måtte skyldes noe annet. Min fetter er noen år eldre enn meg. Han er ikke et dårlig menneske. Noe særlig til følelser kan han likevel ikke ha. Kanskje er det derfor han er så sterk en fisker. Jeg har spekulert en del i dette.

Om kvelden ser han arret under foten min. Jeg hadde tatt av meg et par fuktige sokker, unngått å trekke nye på meg, selv om jeg egentlig ikke liker å være barføtt sammen med andre. Han ser på med et halvt øye, men vil ikke jeg skal se det. Ingen dramatiske fakter, ingenting påfallende, han vender ikke hodet bort, men ser til side for foten, på vedkassen, spør om jeg ikke har vært i boden ennå.

Etter min far hadde båret meg hele veien over vidden, ned stiene fra fjellet, til kaien hvor båten skulle komme for å ta oss over vannet, har jeg bare ett minne. Underveis hadde vi byttet forbindingen på såret, det blødde gjennom alt han la mot det, sokker, steiner og sko, og mot slutten av turen var jeg blek og nesten søvnig. Men det er ikke dette jeg husker.

Det har slått seg ned en sverm med veps et sted i hytta. Vi har ikke funnet dem ennå, men har gått over alle møner og overheng. Snart skal vi i gang med skapene. Det er nytteløst. Jeg sa de måtte ha laget bol i skallene på oss begge. At det var derfra vi hørte susingen.

Det fantes ingen lege, men rektoren på skolen stod på kaien, vinket min far til seg, åpnet forbindingen og utbrøt noe. De la meg ned på plankene, han grep seg til håret, jeg husker blodet, og der på kaien begynte han å sy. Rektoren var begavet, spilte trekkspill og underviste i alle fagene på timeplanen. Han hadde studert medisin, men måtte avbryte fordi han ikke tålte blod. Men det er heller ikke det jeg husker.

Jeg tilgir deg, sa jeg da han kom inn i stuen med tannglasset. Du tilgir meg, sa han, sleiket en tannkremrest fra munnviken. Ja, sa jeg. Og for hva tilgir du meg, sa han. Jeg bare tilgir deg, jeg, så er vi ferdig med det, sa jeg. Han ble stående en stund å tenke over det. Lot tungen romstere under kinngropen. Han var ikke vond, tenkte bare. Ja så er vi ferdig med det, sa han.

Kanskje krevde en lykkelig alderdom en uinteressert forvirring om tingenes rekkefølge. Jeg så hvordan svetten silte fra rektorpannen, hvordan han stadig dyttet brillene, flekkene av mørkere blod over den allerede mørke innfatningen. Han sydde uten bedøvelse, og hadde jeg hatt krefter til det, ville jeg vridd meg og kjempet imot. Men så er det ikke engang det jeg husker.

Da vi kom hjem spurte min kone om vi hadde fått noe, og jeg ventet, lot ham svare. Hun klappet i hendene, bar den inn, tilberedte den slik våre fedre hadde gjort, rikelig med smør, stekt i sitt eget skinn. Jeg trakk henne til side, tok noen dansesteg på kjøkkengulvet og lot henne merke at jeg var her, like mye i dag som i går. Min fetter ropte fra stuen, han ville ha meg til å hjelpe ham å sende et bilde, han ville vise sønnen fangsten. Min kone lo, det kunne vært verre, sa hun, dere kunne vært tvillinger, og så kysset hun meg, og kysset la seg til ro i kroppen, slik et ulvehyl fra et tv-program en gang, helt uforvarende, hadde fått meg til å gråte.

Nei, det jeg husker er at jeg lå på kaien, at jeg hørte båten nærme seg. Og så, en svupp, et nesten lydløst plask, bommen som kneppet ned og haspelen som begynte å snurre rundt sin egen akse. Jeg akte meg opp på albuene og så ham, min fetter. Han stod der på kaien og fisket.    

Første gang publisert i Stille uke 2019. Et påskemagasin gitt ut av Vårt Land Forlag.