Elitens angrep på folket

Kulturministeren ønsker at staten skal bestemme hva slags bøker som skrives i Norge. Det bør flere enn kunstnerne protestere mot.

I oppgjøret med ukulturen blant idrettstoppene, har kulturminister Linda Helleland (H) vist seg som en uredd kulturminister. Når hun går til angrep på uvettig pengebruk og gubbekultur har hun bred folkelig forankring.

Vi kjenner alle på sinnet mot en dresskledd Tom Tvedt som forsøker bortforklare hvor mye loddsalg-penger han har brent av på dyre viner. Ministeren står på folkets side mot eliten.

Derfor er det ikke rart at hun forsøker det samme når hun går løs på norske forfattere. Fra utsiden ser det likt ut. Konflikten er dessuten såpass teknisk at få utenfor kunstfeltet reagerer. Angrepet er samtidig så alvorlig at flere bør.

Helleland ønsker makten til å bestemme hva slags kunst som skapes i Norge. Makten røver hun fra oss alle sammen. Gjennom å frata en fagforening retten til å fordele stipendmidler på en demokratisk og faglig forsvarlig måte.

I dag bestemmer ni fagpersoner hvilke norske forfattere som får stipend. Disse stipendene er livsnerven i utviklingen av ny norsk skjønnlitteratur, og alle våre store forfattere har på et tidspunkt i karrieren vært avhengig av dem.

Kulturministeren vil frata forfatterforeningen retten til å demokratisk velge disse ni personene. Hun vil ha retten til å oppnevne egne medlemmer, og dessuten slå sammen komiteer slik at færre mennesker skal vurdere både skjønnlitteratur for voksne og barn, oversatte bøker og dramatikk. Et samlet forfatter-Norge har spilt inn at det vil gjøre gode faglig vurderinger umulig.

I dag velges disse ni gjennom demokratisk valg på Den norske Forfatterforenings årsmøte. Et medlem velges for to år av gangen og kan sitte maks seks år. Statistikk over hvem som får stipender er tilgjengelig for alle. Medlemskap i foreningen er irrelevant for om du får stipend eller ikke.

Den demokratiske begrensingen ligger i at ikke alle norske skrivende kan påvirke sammensetningen, fordi du må være medlem av Forfatterforeningen for å stemme.

Forfatterforeningen sendte i fjor et forslag til kulturministeren om å forandre denne praksisen. Vi har også foreslått at departementet kan gis retten til å sette inn observatør i komiteene.

Ingen av disse innspillene er kommentert eller tatt hensyn til av kulturministeren. Hun velger fremdeles konfrontasjon og åpen konflikt som politisk styringsverktøy. Hvorfor gjør hun det? Og kan hun virkelig lykkes?

Umiddelbart skulle man tenke at det var umulig. Kunstfeltet ligner ikke på idretten. Det finnes ingen overdådighetskultur i Den norske forfatterforening. Våre valgte ledere lever ikke liv med økonomisk overflod. De bruker ikke fellesskapets og medlemmenes midler på dyre middager, luksusreiser eller oppblåste lønninger til seg selv.

En av grunnutfordringene for forfatterforeningen som fagforening er likevel at den har et eksklusivt medlemskap, i den forstand at det er flere som vil ha det enn som får det. 

Tidligere ble ordningen sett som en garanti for kvalitet, og ga dermed foreningen innflytelse. I det rådende politiske klimaet er dette imidlertid en belastning. Vi kan males som elite uten å være det.

I en av jobbene jeg har hatt ved siden av skrivingen, møtte jeg en mektig mann i det norske samfunnslivet. Han hadde lest en av romanene mine og var begeistret for den. Så han stilte et helt naturlig spørsmål: Hvorfor jobber du her? Kan du ikke leve av å skrive bøker?

Jeg forklarte ham at jeg hadde tre barn og et huslån. At jeg måtte ha inntekter for å klare å leve et vanlig liv. Det forstod han. Men hadde ikke boken gått bra?

Jeg tror dette er den andre årsaken til at Helleland kan angripe oss. Selv mennesker som arbeider hver dag med politikk og samfunnsliv, vet ikke hvordan virkeligheten for en skapende kunstner er.

De fleste norske lønnsarbeidere – både i privat og offentlig ansettelse – har vokst seg så vant til et økonomisk trygt liv, og får så rikelig betalt for arbeidstiden sin, at ideen om at et menneske som er i avisen og står på en scene ikke skal kunne leve av det, er fremmed.

Helleland angriper ikke mektige kunsttopper, hun fratar fagorganiserte håndverkere rettigheter de har brukt mange tiår på å kjempe til seg. Resultatet av angrepet er svekket selvbestemmelse og redusert faglighet. Borgerne mister innvirkning, departementet får større påvirkning.

Kulturdepartementet kampanje er slik ikke et angrep på eliten, som de vil ha deg til å tro, men tvert imot elitens angrep på folket. Ikke bare den del av folket som skaper kunst, men også den store del av folket som trenger kunst for å forstå hverandre og leve meningsfulle liv.

Kulturministerens politiske prosjekt har medvind over store deler av Europa, ikke minst i USA. Hun rir en politisk drage som har vokst seg stor og farlig. Jeg anmoder henne sterkt om å søke en annen styringsmekanisme enn konflikten. Jeg tror nemlig våre interesser ligger nærmere hverandre enn hun selv kanskje tror.

Det siste året har jeg vært med i satsingen «Nye stemmer», et program for å øke interessen for norsk kunst i utlandet. Programmet er finansiert av regjeringen, og representerer kulturministerens ønske om at Norge skal være en kulturnasjon som står seg internasjonalt.

Norge vil imidlertid krympe som kulturnasjon om ministeren nekter å lytte til det enhver ung og gammel kunstner har måttet erfare: At de viktigste kunstnerskapene bygges med integritet, risikovilje og tålmodighet.

Tidligere i høst inviterte hun et bredt lag av kunstnere til regjeringens representasjonsbolig for å feire dem. Ødelegger hun kunstneres mulighet til å utvikle seg, også utenfor markedsmekanismene, risikerer hun tomme festsaler i fremtiden.