Det skråsikre mennesket

Jeg husker ennå den røde elva av blod under navnet hans før retteprogrammet i Word begynte å kjenne det igjen. Anders Behring Breivik. Den gang, forrige sommer, vokste noe i meg i takt med rosehavet. Opplevelsen av en ny tid. For ut av det kaotiske mørket flommet et uregjerlig lys. Fra debattfelt, sosiale medier, samtaler – overalt. Plutselig luftet folk sin egen usikkerhet. I møte med dette enorme og grusomme måtte mange ta en ny runde på tenkeloftet og gå gjennom egne standpunkt og meninger.

Jeg tenkte at alt og alle var forandret. At vi var rykket opp fra våre fester, og at bare de aller færreste kom til å lande på samme sted igjen. At vi hadde skjønt at selv om veien ned i skyttergraven er kort, er veien ut derfra uendelig lang. Motsetningene mellom oss er små, ubetydelige nærmest. Så jeg håpet virkelig at vi kunne bli kjent med hverandre.

Vel, fuck meg. Den inderlighetshøyen jeg var på, varte over helga og et par dager inn i første uka. Allerede da begynte de første kantene i det store oppgjøret mellom høyre- og venstresiden å spisses til. Alt ble politisert. Sosiale og tradisjonelle medier reagerte langs partilinjene, og sjelden har jeg sett en mer presis oppstilling. Så var det likevel ikke et lys, kun en bølge av dritt som hadde trukket seg tilbake. Som født og oppvokst på en øy, burde jeg visst det allerede da: Snart vasker det innover oss igjen.

Skråsikkert
Enhver analyse bør begynne med en bekjennelse: Jeg har elsket og dyrket skråsikkerheten. I en ikonisk scene fra Aaron Sorkins tv-serie West Wing (Presidenten) møtes de to dommerne Baker Lang og Christopher Mulready. Begge er kandidater til et sete i Høyesterett – derav navnet på episoden: The Supremes.

Den første, en buksedresskledd kvinne spilt av Glenn Close, er liberal, en såkalt rød klut. Hun omfavner alt, så lenge det er undertrykt. Den andre, spilt av William Fichtner, er stokk konservativ, tilsynelatende både mot homofile og svarte. Begge er briljante. Begge beskrives som de største juridiske hjernene i sin generasjon. Og, overraskende nok, begge nærer en dyp respekt for hverandre.

Som et bilde på storsinnet som gjemmer seg i deres kantede kategoriverden, sier den konservative Mulready i et møte med presidenten at han forstår om han blir veid og funnet for ekstrem for stillingen som høyesterettsdommer – men, sier han, om presidenten bare kunne finne en plass til Baker Lang?

Aaron Sorkins vil vise at dialektikk fungerer. At topartisystemet fungerer. At USA fungerer. Motsetninger, fundamentale uenigheter er kanskje uoverstigelige, men i møtene mellom to vidt forskjellige oppfatninger, mellom to verdisett, oppstår det en høyere og sannere enhet. Tese og antitese gir syntese, og syntesen er at vi utvikler oss gjennom skråsikker uenighet.

West Wing bidro til å forme mitt syn på verden. Jeg identifiserte meg med de kapable, lynkjappe og skråsikre. Jeg mente vel at jeg var en slik selv. I hvert fall ville jeg være det. Som Josuha Lyman, det nevrotiske geni. Eller Sam Seabourne, mannen som forstod alt, bortsett fra sin egen seksuelle markedsverdi. Og mens serien skred framover som en bølge av vilje, evne og skråsikkerhet, vokste min egen fascinasjon for det eksakte og nådeløse – for å ta en posisjon og stå ved den, last og brast.

Whoops, there comes gravity

Så gikk jeg fra å være student til å bli noe annet. Det samme gjorde vennene mine. Livet spilte inn: Noen av oss endte opp i journalistikken, andre i organisasjonslivet, noen i forvaltningen, et knippe i det private næringsliv. Ideer ble dårlig samvittighet. Drømmer ble til utsatte planer. Kontrære meninger ble slitsomme persontrekk, og idealer tok omveien om prinsipper og ble holdninger, før de forsvant.

Serieskaperen Aaron Sorkin ramla ned i kløfta mellom «sånn det kunne være» og «sånn det var». Nå lå han i bunnen og råtna. Og stanken fra liket trengte seg inn på soverommet når natta kom. Vi lå der i mørket og kjente tyngden av dyna. Svetten mellom låra. Og den dårlige samvittigheten pressa oss nedover mot bakken som tyngdeloven. Så kom tv-serien The Wire, og jeg så meg aldri tilbake.

I The Simpsons sier Bart: «Making teenagers depressed is like shooting fish in a barrel». Like lett er det å kile egoet til den velutdanna middelklassen. Feste drømmer i dem og oppildne dem til himmelstorming. Få dem til å føle at det er mer i denne verden enn naturlover og hardt arbeid. Det er dette som er Sorkins store talent. Han er en luremus forkledd som manusforfatter. Han skaper en eventyrverden vi tror er innafor rekkevidde – en verden som vil manifestere seg om folk bare lytta til oss.

Skråsikkerhet er utelukkende et gode så lenge det er koblet med det personlighetstrekket Aaron Sorkin utstyrer sine karakterer med: ydmykhet. Metoden fungerer kun så lenge det også finnes en lojalitet i mennesket som går dypere enn til egne synspunkter og forstillinger: til sannheten. Ennå har jeg ikke truffet et eneste menneske innenfor Ring 2 med disse kvalitetene.

Derfor har jeg etter hvert sett skråsikkerheten slik: Et språkhus. Romslig sett fra utsiden, men trangt når du først kommer inn. Selv om huset er satt opp av flinke folk, merkes det tidlig at de ikke har særlig praktisk sans. Derfor svikter det både i fundament og rørsystem – til tross for at plantegningene er briljante. Få tar imidlertid særlig høylytt notis. Det lekker på badet, men ingen snakker om det. Nevner du det, er beboerne raske med å påpeke at rørsystemet er tegnet med intellektuell presisjon – lekkasjen skyldes at du bruker badekranen feil. Før de kaster deg ut.

Medgangssupportere
Jeg har en teori om mennesker. Ok, da. Det er ikke en teori om mennesker. Det er en teori om meg selv som jeg antar at også gjelder for andre mennesker. Vi er drevet av usikkerhet og forfengelighet. Det gjør at vi tenker om politisk tilhørighet på samme måte som vi tenker om hvilket fotballag vi skal holde med. Vi er fotballsupporterdemokrater. Og som på tribunen: posisjonene er uforsonlige, ordlyden giftig. Hjemmelaget tillates alt, bortelaget innrømmes kun forakt.

Forrige lørdag trykket Dagens Næringsliv et intervju med vin- og matentusiasten Per Mæleng. I en passasje kommer han med følgende generasjonsdefinerende formulering: mennesker må «bygge opp en smak og få seg en identitet». Tesen om at vi er hva vi liker og forbruker, at vi ikke er personligheter, men en rekke preferanser, river i meg. Det er grusomt å se seg selv slik. Men kanskje er den sannere enn jeg skulle ønske å tro.

For da programmet Folkeopplysningen på NRK samlet representanter fra Fremskrittspartiets ungdom og Kristelig Folkepartis ungdom, viste de hvordan vår politiske identitet overstyrer vår evne til å tenke fritt.

De ble invitert for å diskutere vinsalg i butikk. Først leste ungdommene en artikkel som støttet deres standpunkt. Påfølgende ble de bedt om å vurdere om de hadde blitt mer eller mindre positive til salg av vin i butikk. Resultatene viste, som forventet, at deltakerne ble enda sikrere i sin sak. Deretter leste de en artikkel fylt med motargumenter og vurderte nok en gang om de hadde blitt mer eller mindre positive. Ingen tror antakelig at aspirerende politikere skifter standpunkt med bakgrunn i en artikkel, men en liten bevegelse er det rimelig å forvente. En liten bevegelse er også hva man finner når man gjør dette eksperimentet – men bevegelsen går i «feil» retning. Etter å ha lest artikkelen fylt av gode motargumenter, blir deltakerne enda sikrere i sin sak.

Jeg håpet lenge at vi skulle bli generasjonen som fridde oss fra fotballsupporterforståelsen av politikk, hvor alt deles inn i venstre og høyre. Men å velge side handler om dette: Du investerer så mye prestisje, tid og personlighet i posisjonene at ethvert fravik eller innrømmelse blir for kostbart. Politisk preferanse knytter seg til fortellingen om oss selv, derfor beskytter vi den når vi først har valgt den. Fordi vi beskytter oss selv.

Det eneste bruddet som er mulig, er å bryte ut, snu 180 grader og bli den sterkeste kritikeren av det man drev med tidligere. Slik den tidligere kommunisten Bård Larsen i Civita, eller tidligere SV-er Paul Chaffey i Abelia.

Ingen ny tid
Anders Behring Breivik drepte 77 mennesker. Han holdt på å drepe flere av vennene mine. Han drepte nesten kameraten min, sprengte ham i filler så han måtte legges i kunstig koma. Han sprengte i stykker plassen hvor jeg parkerer sykkelen hver dag på vei til jobb. For det hater jeg ham. Hater hans pertentlig ordnende mørke, hans uvilje mot å møte andre, hans mangel på humor, de store ordene hans, krigsretorikken han kler seg opp i. Og jeg hater det han får oss til å gjøre: at han gjør oss til skråsikre fotballsupportere.

22. juli innvarslet nok ingen ny tid. Mitt naive ønske – at drap skulle få oss til å være noe annet enn tarvelige, simple mennesker – var naturligvis en hildring. Men 22. juli fikk sine konsekvenser. Om ikke det forandret måten vi tenkte på, så forandret drønnet fra Regjeringskvartalet hvordan folk tenkte om det de tenkte. Flere slettet innlegg på sosiale medier, politikere slettet sine profiler på Facebook.

I en etter hvert berømt Facebook-utveksling mellom programlederen Thomas Seltzer og Jon Hustad, skrev Seltzer følgende: «Jeg har baller og ryggrad og står for det jeg mener (noe annet enn deg og trådene du slettet 23/7) samtidig som jeg prøver så godt som mulig å ikke være en skråsikker dogmatiker (som deg), men heller nysgjerrig og åpen for hva andre folk har av perspektiver.»

Denne forskjellen viser seg også i måten de to lager tv-programmer på – den ene lager (riktignok etterlengtet) skråsikkert skolefjernsyn; den andre, det eneste norske tv-programmet som på én og samme kveld tar Harald Eia, Eivind Berge, Marte Michelet og seeren på alvor.

Jon Hustad skulle lage det eneste aktualitetsprogrammet som ikke er venstrevridd. Jeg aner imidlertid ikke hvor Thomas Seltzer står politisk. De mest interessante menneskene jeg møter, har nettopp det kjennemerket. Det er ikke kokettering fra min side. Jeg ønsker ikke å bejuble de som ikke tar stilling, eller berømme dem som bedriver ansvarsfraskrivelse. Men jeg innrømmer gjerne at jeg nærer en dyp skepsis til mennesker som har spesifikk politisk tilhørighet som en viktig identitetsmarkør.

Politisk evnukk

Så en ny bekjennelse, og denne er jeg mindre stolt av enn den forrige: Jeg har en dyp respekt for mennesker som bruker av sin tid og sitt overskudd på politisk arbeid, og jeg skulle gjerne gitt en klem til alle dem som sitter i bystyrer og ordner samfunnene våre.

Men jeg har aldri noensinne forstått hvorfor folk melder seg inn i politiske partier. Jeg fatter ikke hvordan de bestemmer seg for hvilket parti de skal velge.

Selv er jeg også skråsikker på noen ting. Rettsstaten. Maktfordeling. Like regler for alle. Derfor har jeg vært politisk flyktning hele livet. Venstresiden skremmer meg over på høyresiden, og der står fotballsupporterne og skremmer meg tilbake andre veien. Og slik går dagene.

Jeg luftet dette poenget for en bekjent i sosiale medier, som er politisk aktiv. Han skrev: «Jeg meldte meg inn i et politisk parti da jeg ikke lenger følte jeg trengte å ha ryggen fri». Det eneste jeg klarte å tenke var at han burde bry seg mindre om ryggen og mer med den lille knoppen som står der den slutter.