Kompetent

Vi kjørte fra påskeferie, ned Grungedal, to voksne og tre barn gjennom mørket. Kjørte fra dager med sol fra skyfri himmel, et vær som gjorde ungene oppstemt. Nå sov de. Vi voksne spilte av en dokumentar om Aleksander Kielland-ulykken. 123 døde. Omkomne fisket opp av havet i mange dager etter at plattformen kantret og sank. Flere arbeidere ble liggende fastklemt på bunnen. Dykkerne lette etter omkomne, men før de hadde fått lete ferdig, mens det ennå lå døde mennesker i det kalde vannet, bestemte den amerikanske sjefen på naboplattformen at oljeproduksjonen måtte i gang igjen. Havbunnen ble straks dekket av slam og gjørme og likene ble vanskelig å finne. Dykkerne lette likevel. «Følg med,» sa kona mi. Foran oss på veien skar et par gule nødlys gjennom mørket. Snart varmet et rødt bremselys også opp. Føreren av bilen foran oss pumpet bremsen, de røde lysene gløder av og på. Bilen står stille, midt i veien. Da vi kommer nærmere, vinker han oss forbi. Jeg svinger ut og ser at det ligger et dyr i veien. Hendelsen har skjedd rett før en sving, så jeg kjører hundre meter til en liten avkjørsel, svinger ut og parkerer. Går ut i den milde natta. Jeg har på meg en slitt dongerishorts, fra beltet henger en bruslettokniv jeg fikk av mine foreldre til konfirmasjonen. Det er ikke mildt, det er varmt. For noen år siden ville det gode været gjort også meg oppstemt. På vei mot den blinkende bilen hører jeg elva fra Grungevatn. Den graver seg fram langsmed veien. Våren lukter av lyng. Bilen står fremdeles midt i veien. Nødlysene tikker. Jeg stopper ved dyret. Det er en ung rågeit. Øynene er vidåpne, men det finnes ingen puls. Jeg legger hånden mot brystet og kjenner varmen. Reiser meg og går mot bilen. Innenfor det åpne førervinduet sitter en ung mann med mørkt, pent klippet hår. Han holder en telefon opp mot øret. «Hei,» sier jeg. Han rekker opp hånden, peker fingeren i været. Jeg bøyer meg og møter blikket til kvinnen som sitter ved siden av. Hun har en sort- og hvitstripete genser over en stor, gravid mage. Jeg forsøker smile. «Er det viltnemda?» spør jeg. Hun nikker. Mannen, som må være på min egen alder, begynner å prate. «Er du kompetent?» spør han. «Du har kjørt på et rådyr,» sier jeg. Mannen gjentar det jeg sier i telefonrøret. «Men du må ut av veien,» sier jeg. «Du kan ikke stå her.» «Er du kompetent?» spør han igjen. Jeg ser meg om. Jeg forstår at han ikke har vært ute av bilen ennå. «Jeg skal ta dyret,» sier jeg. «Men still bilen din bak vår.» Jeg peker. «Du kan ikke stå midt i veien.» Jeg bøyer meg og møter blikket til kvinnen. «Dere kan ikke stå her,» gjentar jeg. Da de endelig kjører, blir jeg stående og se de røde lysene gli sakte fra meg. Jeg går tilbake til dyret. Kjenner igjen etter pulsen, forsikrer meg om at jeg ikke kjente feil. Jeg løfter dyret etter beina, ut av veien. Legger det forsiktig ned på veiskulderen, blir stående på kne over det. En hvit pickup med to unge gutter stanser, føreren sitter med hånden ut av vinduet. «Er det dødt?» spør han. «De kjørte på det,» sier jeg og nikker mot bilen som blinker inn og stiller seg på avkjørselen bak vår. Gutten trekker på skuldrene, vinker og kjører videre. Jeg lukker øynene på dyret, reiser meg og går tilbake. På ny hører jeg elva. Tikkingen fra nødlyset blinker ennå. Jeg stiller meg igjen foran førervinduet. Kjenner et av de tykke hårstråene fra rådyrkroppen, børster hendene mot hverandre. «Har du gitt beskjed?» spør jeg. Mannen nikker, peker mot telefonen, som han fremdeles holder opp mot øret. Jeg bøyer meg og henvender meg til kvinnen for tredje gang. «Sånn skjer,» sier jeg. «Ikke tenk på det.» Hun smiler forsiktig og nikker. «Lykke til,» sier jeg og går til min egen bil. Jeg åpner døren og lukker den etter meg. Kona mi sitter med mobilen i hendene, hun har satt dokumentaren om Kielland på pause. Det er helt stille. «Hva skjedde?» spør hun. «De hadde kjørt på et rådyr,» sier jeg. «Var det dødt?» Jeg nikker. «Skal det bare ligge der?» spør hun. «Neida,» sier jeg. Jeg blinker oss ut i veien, trykker inn gasspedalen og kjører videre langs elva, inn i mørket, med lysene på. «Viltnemda er på vei.» Vi kjørte en stund uten å si noe før jeg ba henne skru på dokumentaren igjen. En av dykkerne fortalte. «De var så levende på en måte,» sier han om de døde på havbunnen. De satt i livbåter, i leidere. Du kunne se de hadde dødd der og da, men håret blafret og øynene var åpne. Kantringen skjedde så umiddelbart, dødsøyeblikkene så raskt, de var som fryst i et øyeblikk mellom liv og død, og det var hans oppgave å frakte dem trygt over. Dykkeren forteller at han snakker til de døde. Han beroliger dem. «Nå skal jeg ta deg, og så skal jeg svømme han til basketen, og så setter jeg han fast, og så kommer jeg tilbake og henter deg.» Det var sånn han klarte arbeidet. Han pratet seg gjennom det. Førte samtaler med de tause der på havbunnen. Da oljeproduksjonen startet opp igjen, og det klare vannet ble fylt av slam, stanset samtalene. Først da gikk det opp for han at han stod alene i mørket.

«As long as we keep talking, tomorrow will come», skriver Phillip Roth i romanen American Pastoral fra 1987. I denne antologien får du lese nye tekster av Heidi Sævareid, Monica Isakstuen og Johan Mjønes fra Norge, Maria Turtschaninoff fra Finland, Agnes Lidbeck fra Sverige og Sørine Steenholdt fra Grønland. De er alle invitert til å delta på Nordisk seminar under Litteraturfestivalen på Lillehammer. Fordi de hver på sin måte får oss til å snakke sammen.

God lesning.